• ram148

Å finne klarhet i Kaos - av Aleksander F.

I det ene øyeblikket er alt klart, en ser klart veien videre, en kan ikke forstå at den samme veien tidligere har vært full av tåke og storm. Overgangen fra å vite til å ikke vite, kan ved et øyeblikk drastisk endres, helt uten at en ser årsaken. Sinnet slår sprekker, det er ikke mulig å vite. Hva skal en gjøre når det stormer, når en ikke kan se. Det sies at i øyet av stormen, finnes det klarhet. Men hvordan finne øyet? Hvor skal en se? Innover? utover? Det er like mørkt inne som ute, det er like kaotisk i det indre som i det ytre, finnes det i det hele tatt et holdepunkt? Det indre og det ytre kan fort bli basale konsepter, hvordan kan en i det hele tatt skille? Hjertet hamrer, hendene svetter, hver tanke ser ut til å være årsaken til den neste. Men tankene da, er det det indre? Tankene er vell mine egne? Men hvor kommer da tankene fra? Dukker de opp eller skaper jeg de selv? Tankene kommer og går, ser ut som jeg har lite kontroll over det hele, ser ut til at jeg ikke har kontroll i det hele tatt. Pusten da? Kan jeg kontrollere pusten? Ja, pusten ser ut som at jeg kan kontrollere ..., helt til jeg ikke kan det ... Men det er fremtiden. Fremtiden hamrer som et ekko, det stormer mer, det blir mørkere, det blir mer og mer uklart. Jeg er redd.



Jeg trekker pusten inn gjennom nesen, akkurat nå kan jeg puste. Det blir roligere, selv om det stormer rundt meg, finnes det en stillhet, et anker, kan pusten være et anker? Stormen er i seg selv vakker, fra det perspektivet jeg nå står. Omfavn stormen, omfavn mørket, jeg får ikke gjort noe med stormen, jeg får ikke gjort noe med usikkerheten, med maktesløsheten, med håpløsheten. En tanke leder til en annen og i neste øyeblikk er alt kaotisk igjen, nå er ikke stormen så jævlig vakker akkurat. Det virker som alt faller sammen, fjellet jeg står på går i oppløsning, jeg mister meg selv, jeg mister all slags holdepunkt. Jeg forsøker å ta tak i noe, det finnes ingenting å holde fast ved, jeg faller. Jeg er forvirret, Jeg er redd.


Aggresjonen og skråsikkerheten reiser seg for å dekke over uvitenheten. Det stormer inni meg, jeg vil vekk, jeg vil ikke føle slik, jeg vil har ro, jeg trenger å få det ut, det svartner... Neste øyeblikk gråter jeg, jeg kjenner på skam, skyld. Jeg blir igjen så forbanna fordi jeg ikke maktet å kontrollere meg selv, jeg er da bedre enn dette, jeg har da evnen til å kontrollere mine følelser, har jeg ikke? Har jeg skylden for at jeg føler slik? Jeg forsøker å etablere kontroll, jeg vil ikke føle slik, hvorfor stormer det? hva er årsaken? Karma, Kausalitet, determinisme. Det må da finnes en grunn, hvis jeg bare kan finne årsaken, så jeg kan eliminere den, forså å finne en løsning, oppnå en opplevelse av klarhet. Viten har ofte rot i noe illusorisk, når jeg tror jeg vet, vet jeg ikke.. når jeg ikke vet er jeg på riktig spor, det er uutholdelig å ikke vite, skal jeg snevre mitt syn, slik at jeg får opplevd klarhet og ro? Gjennom det illusoriske kan jeg da opprettholde en balanse? nei, denne troen er bevegelig, den er ikke konstant, det er kun et glass slott, en rustning av skjørt glass som slår sprekker like fort som den ble manifestert.


Har jeg en fri vilje og makt til å påvirke min forståelse? har jeg evnen til å påvirke eller er jeg kun en tilskuer? Hvis jeg bare kunne lære meg å skille mellom hva som er ekte og ikke, slik at jeg kan finne det ubevegelige og i det ubevegelige, finne et anker. Noe jeg kan identifisere meg med. Er observatøren meg selv eller er det et selvbedrag? Noen hevder det indre vitne ikke kan bli bevisst seg selv, så hvorfor forsøke å finne noe som ikke kan finnes.


Nei, nok!


Hva har jeg nå? hva eksisterer? Jeg har pusten. Jeg trekker et dypt pust gjennom nesen. Jeg opplever eksternt støy, jeg opplever indre støy, hva observerer dette? lytt til støyet, omfavn støyet. Ikke døm, ikke prøv å forstå. Jeg puster ut. bare lytt...!


Jeg legger merke til at det ikke støy lenger, det er musikk, jeg merker det indre støyet er en del av det ytre støyet. Det er bevegelse, det eneste objektive holdepunktet er at ingenting har et holdepunkt. Det blir stille, i virkeligheten eksisterer det ingen framtid, det eksisterer ingen fortid, det er kun evig ren tilstedeværelse. Framtiden og fortiden er kun konsepter med sin rot i sanseverden. Sanseverden er kaotisk, jeg finner ikke noe holdepunkt. Jeg trekker pusten inn igjen, er det dette som er klarhet? evnen til å omfavne kaos? Jeg puster ut... Evnen til å akseptere at jeg ikke vet, at jeg ikke har kontroll, aksepten om at alt er i oppløsning? Men likevel ha tillitt til at uansett hva som skjer, vil det vonde avta, stormen vil passere. Samtidig som lidelsen vil bryte ut igjen, og stormen vil storme igjen.



Hvem ville jeg vært uten motstanden, uten stormen? Hvorfor forsøke å unnvike? Kaos, usikkerhet, uvitenhet og mangel på kontroll er ikke noe å unnvike, for det er determinert. Aksepten og omfavnelsen av det jeg ikke vil møte er en nødvendighet. Nei, jeg er takknemlig for å få oppleve stormen, jeg flykter ikke lenger, jeg tar ansvar og møter stormen, uten en rusting av glass. Sårbar og så ærlig jeg kan, med åpne øyne.





296 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle