Jeg husker følelsen av ensomhet jeg hadde som liten. Hvor ikke connekted jeg var med andre mennesker. Jeg var meg selv og mitt hode.
Når jeg begynte å ruse meg fikk jeg intense følelser av å være connekted med andre- vi forstod hverandre og trengte ikke prate engang for å forstå hva den andre mente. Kjemikalier connecta oss på alle nivå. Jeg husker følelsen av fellesskap jeg fikk i møte med rusmiljøet. En gjeng med «kule» folk som hadde samme tanker og holdninger som meg. Det var kanskje ikke de beste tankene og holdningene, det var mye hat og negativitet til verden rundt oss- men vi hadde da i det minste det til felles. Jeg hatet meg selv, jeg hatet andre mennesker og jeg hatet verden. Det var gøy og møte noen som ga fan på samme måte som meg. Vi levde farlig og vi brydde oss ikke om vi levde eller døde. Vi definerte oss liksom på utsiden av samfunnet, og vi fant fort ut av at det var flere som oss, rusmisbrukere er gode på å lage seg nettverk og fellesskap. Både for å få selge rusmidlene men også for å finne noen å feste med, noen å henge sammen med var viktig. Å ruse seg ilag er bedre enn å ruse seg alene.
Jeg ble en del av dette fellesskapet som tenåring, og på alle plassene jeg bodde etterpå, fant jeg det samme fellesskapet. De som rusa seg. Noen sterke intense relasjoner, men til sist mest overfladiske bekjentsskaper. Som en del av rusmiljøet, var det ikke så mye positivt som skjedde i disse fellesskapene, det var mest rus, vold, utroskap, drittsnakking, hat, misnøye og klaging. Til sist hadde jeg ikke krefter eller lyst til å bli kjent med eller å åpne meg for nye mennesker. Jeg begynte å hate de i rusmiljøet også. Og ble sittende igjen mest alene. Jeg ville ikke gå ut, jeg ville ruse meg hjemme. Jeg kunne gå ut på natten, med en nær venn- for da var det ingen andre som plaget oss. Livet begynte å bli mindre og mindre og verre og verre.
I reisen for å bli rusfri, måtte jeg pånytt være alene og kjenne på ensomhet og manglende felleskap med andre. Og det krevde en hard jobb for å bryte ut av dette, uten rusmidler. Jeg hadde motstand til alt, men jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe for å finne en mening med livet. Jeg forsøkte mye rart. Hesteridning, kickboksing, båt og seiling, kajakk, dykking og diverse kulturelle aktiviteter. Så en dag møtte jeg Back in the ring. For det første var det et felleskap med rusavhengige som gjorde at jeg følte meg som hjemme, jeg var jo en av dem. Og for det andre hadde vi til felles at vi ville få det bedre- vi var villige til å gjøre noe for å få bedre liv. Jeg ble møtt med positivitet, kjærlighet og glede. Og komme opp til Nøsen for første gang var en kjempeopplevelse, det fellesskapet og den kjærligheten som vi skapte sammen- jeg hadde aldri vært med på noe lignende. Det er så vakkert at jeg blir rørt bare ved å tenke på det nå når jeg skriver dette.
Og for meg som bor langt oppe i nord, varmer det å tenke på at jeg har et fellesskap i bitr. Noen ganger går det lenge mellom jeg ser noen av dere, men så plutselig møtes vi igjen. Å vite at hvis livet er hardt og jeg sliter- at jeg da har muligheten til å reise fra alt å dra på Nøsen er som en trygg fallskjerm å ha med seg i livet. Jeg vet den er der og fanger meg opp om jeg faller ned. Jeg hadde aldri hatt motivasjon til å stå opp kl. fem hver morgen, hadde jeg ikke vist at det gjør dere også. BITR fellesskapet gir meg styrke, selvtillit og muligheter for å utvikle meg og mestre nye ting. Felleskapet i BITR har gitt meg styrke, en ny retning i livet, bedre livskvalitet og masse- masse kjærlighet.
Commentaires