Disiplin er et ord jeg kjente mye motstand på i ungdommen, men har lært meg å elske i manndommen. I alderdommen høster jeg kanskje fruktene av det? Det er egentlig uinteressant, for disiplin har gitt meg frihet, styrke og mer kraft enn jeg noensinne kunne drømme om.
Disiplin har lært meg å avduke mine iboende kvaliteter og muligheter, det har gitt meg nye perspektiver på livet og gitt meg en stabilitet og klarhet jeg ikke viste at jeg hadde.
Spesielt i ungdomsåra. Jeg var splitta, distré og visste ikke hva jeg ville. Jeg visste egentlig ingenting, bare at jeg ikke ville noe av det som ble tredd nedover hodet på meg av ansvarsoppgaver, lekser, gjøremål og annet fra skolen og omsorgspersoner. Jeg var forbannet på alt og alle så jeg klarte ikke å konsentrere meg og prøvde heller å tøffe meg, lage bråk og sa at alt var så dønn kjedelig. Så jeg lukket meg og stengte meg ute fra verden fordi jeg klarte ikke å finne min plass i den. Naturligvis ble konsekvensene år med rus og kriminalitet, som bare gjorde vondt verre.
Så traff jeg en boksetrener som ba meg skjerpe meg, ta meg sammen og slutte med det tullet og køddet jeg holdt på med, om jeg skulle få til noen resultater. «Alle blir slått ut av livet før eller senere» sa han, «men de som holder hodet klart vinner alltid!».
Jeg vant noen boksekamper og fikk med meg noen titler. Det var ikke så viktig. Hva som var viktig var at han lærte meg disiplin. Han lærte meg å håndtere min egen rastløshet, utrygghet, fortvilelse og forvirring. Ikke gjennom ord, men gjennom trening. Fokusert trening, som bygget stein på stein og der jeg selv fikk oppleve de positive resultatene som kom fra handling. Det ga meg styrken jeg trengte for å møte meg selv, takle et liv, møte hverdagens utfordringer og plutselig flere ti-år senere forstod jeg egentlig hva det vil si å bli voksen. Det er å ta ansvar det. Brette opp armene, ta i et tak og omfavne selve livet.
Å tenke klart er helt essensielt for et godt liv, men det krever modenhet og innsikt for å kunne det. Ungdommer kan sjelden det, de har mange meninger og behov for å tenke selvstendig, men tankene stagnerer og går lett vill om man ikke har lært seg selve disiplinen av å skille mellom den man faktisk er og den man tror man er.
Hva man tror, tenker og mener om ting (seg selv) er lett styrt av oppdragelse, kulturell arv, miljø osv. Vi spinner videre og lager vår egen virkelighet ut fra fragmentene av dette liv vi har levd og bitene vi setter sammen til en helhet. Men, hva forstår vi egentlig uten å ha godt i dybden av ting, sett nyansene, kontrastene og motpolene, utfordringene og mangfoldet som er selve livet. Hvordan kan dette noen gang være forenlig med klare, dype tanker? Det er en suppe av våre egne begrensede erfaringer som har blitt et oppkok av en annen verden. Den virkelig verden, ligger fortsatt skult for oss og disiplin er nøkkelen inn for å begynne å oppdage den. Disiplin er dømmekraft til å skille mellom hva som er hva og hva som er virkelig og mindre virkelig.
Etymologisk kommer ordet disiplin fra fransk, discipline, av latin disciplina «det å lære», og i direkte overført betydning; gå i dybden av noe! Det krever guts, styrke og først og fremst at man «bruker hodet» som boksetreneren min alltid pleide å si.
Disiplin krever at man stopper opp. Ser helheten. Det krever et grundig overblikk, det kommer ikke av seg selv eller bare gjennom synsing. Det krever en innsats!
Kanskje er det akkurat det som er så vakkert med disiplin. Å gå i dybden av noe, over lengre tid, uavbrutt med skarpt fokus. Det gir resultater. Man oppdager noe nytt, en indre kraft som er mye mer verdifull enn resultatene eller forventingene man strever etter. Det blir sekundært når man endelig lærer seg å eie øyeblikket, yte sitt beste ut fra forutsetningene man har og kan kjenne på en indre kraft som er, og vokser når man omfavner den. Da kommer tilstedeværelse, handlingskraft, kompetanse og innsikt gradvis fra selve livet. Det er vår største læremester og hvor det vil lede oss vet vi aldri før vi har stilt opp med klarhet og fokus i hvert øyeblikk livet har gitt oss.
Disiplin kan dessverre lett bli hardt og resultatene følger deretter. Men når vi kan se på disiplin som en kjær venn, som vil lede oss til en dypere innsikt vi ennå ikke kjenner til, ja da kan vi begynne å åpne oss, se, og begynne å utforske dette vakre livet som hele tiden beriker oss, løfter oss og vill at vi ser noe mer enn bare vår lille fragmenterte bevissthet.
Nøkkelen til innsikt ligger der for oss alle.
Den er disiplinær, kjær og her. Bruk den lekent og lær!
Comments