top of page
  • ram148

DISIPLIN - vår sjette grunnstein av Kim Højlo

Det finnes flere typer disiplin, bla. kadaverdisiplin, jerndisiplin, osv.

Men om jeg skulle gjette, vil jeg tro at selvdisiplin er det sentrale temaet i denne sammenhengen. Så hva tenker jeg rundt selvdisiplin?

Jeg tenker at selvdisiplin kan bety at man har en agenda som man skal holde seg til. Ikke at man skal holde seg til andres agenda, men derimot sin egen. Det kan være noe så enkelt som å re opp sengen hver morgen. Det anser jeg som en disiplinert handling. Å klare å følge sine egne regler dag ut og dag inn, kan kreve ganske mye av en, og man skal være godt disiplinert for å kunne gjennomføre dette i det lange løp.

-Hver dag er det alltid noe jeg bør gjøre. Det kan være å ta oppvasken, eller brette sammen klær, og legge i skapet. Men så er det ofte mye annet som kommer i veien. Facebook, YouTube, lese VG og lokalavisen. For ikke å snakke om at jeg bare MÅ i butikken en kjapp tur, kun for å kjøpe noe jeg ikke engang trenger. Snakk om å være udisiplinert. Noen ganger tenker jeg til og med at; hmmm… det er jo så lite oppvask, så det kan fint vente til det blir litt mer å vaske opp. Hvorfor bruke 5 min, når man kan bruke 50? Det verste med å være udisiplinert ovenfor slike ting, er at DEN ene tanken alltid dukker opp; "jeg burde gjøre", eller "jeg burde ha gjort". Så hvorfor ikke bare gjøre det?

De dagene hvor jeg klarer å være selvdisiplinert, slipper jeg de tankene. Jeg får en god følelse, vel vitende at jeg har utført de rette handlingene. At jeg har valgt riktig. Jeg har erfart at det å ha en god disiplin i hverdagen, gir meg selvrespekt. Jeg kan gi slipp på det. Jeg har gjort det jeg skulle, i stedet for å utsette det. Jeg kan kanskje til og med føle meg litt stolt.

Jeg kjøpte en bok på Puro Yoga, som heter "Yamas & Niyamas", av Deborah Adele. I kapittelet om selvdisiplin, beskriver hun hvordan mannen hennes, som barn, opplevde å se en åker brenne. Etter noen dager, gikk han ut på denne nedbrente, tilsynelatende livløse åkeren. Til sin forbauselse, så han at det spiret. Nytt liv var i ferd med å vokse frem. Det er jo slik, at noen ganger må vi brenne oss selv. Vi må gi slipp på noe, eller ofre noe, for å gi plass til noe nytt. Vi rusavhengige, vet hvor vanskelig det kan være. Vi gir slipp på det livet vi kjenner, for å bevege oss mot noe nytt, som er ukjent for oss. Det kreves en enorm mengde med disiplin, for å gjennomføre noe så dristig. Det finnes mange eksempler på "å brenne åkeren ", det kan være ting som livsstilsendring, vaneendring, karrierebytte, eller til og med partnerbytte. Uansett hva det måtte være, så trenger vi disiplin. Disiplin er vår beste allierte, spesielt når vi står i en vanskelig situasjon.


Den siste tiden har vært tung for meg. Jeg har slitt med depresjon, lav selvtillit, og hele bøtteballetten. Men uten en viss grad av selvdisiplin, ville dette kunne gått mye verre. Jeg prøver å ta de rette valgene, og gjøre det som virkelig betyr noe. Og ting går bedre nå, og mye takket være nettopp disiplin. Sånn sett, tolker jeg disiplin som en styrke til å klare å gjøre nødvendige endringer. Jeg har mange åkre å brenne, og det er disiplin som er fyrstikken.









90 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

תגובות


bottom of page