Empati – å se hverandre med hjertet

av Øystein Olsen, lærer i Back in the Ring, Tønsberg.

Øystein deler fra en av sine ukentlige klasser om BITR-Grunnsteiner.

Først vil jeg bare si: det er godt å være her sammen med dere i dag.

Jeg står ikke her som en ekspert – eller som noen som vet bedre enn andre.

Jeg står her som et medmenneske. Og det er jo akkurat det empati handler om.

Empati er et ord mange kjenner, men få virkelig har kjent inni kroppen – særlig når livet er tungt. Når alt raser, når man er misforstått, når man bærer smerte – da kan empati kjennes som en luksusvare.

Men jeg har lyst til å vise at empati ikke er for de «myke og snille» – det er faktisk en superkraft. En kraft vi alle har i oss, selv om livet har rustet oss til.

Jeg har selv gått mange runder med livet. Perioder der jeg måtte være hard for å overleve. Kanskje du kjenner deg igjen? Når alt handler om å holde seg på beina, er det vanskelig å kjenne hvordan andre har det.

Men det jeg har lært, er at det å føle med andre, og å bli følt med, faktisk gjør deg sterkere – ikke svakere.

Det er det som holder hjertet mykt. Det som gjør at du begynner å kjenne deg levende igjen.

Empati er ikke å synes synd på noen. Det er ikke å være enig. Og det er ikke å løse noens problemer.

Empati er viljen til å prøve å forstå, uten å dømme.

Det er å holde plass for et annet menneskes smerte – uten å miste deg selv i det.

Noen ganger er det så enkelt som å si:

«Det der hørtes jævlig tungt ut. Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg hører deg.»

Eller:

«Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg er her.»

Empati handler mer om nærvær enn ord. Mer om hjerte enn hode.

Men mange av oss har blitt så vant til å beskytte oss, at vi avviser empati uten å vite det.

Når noen rekker ut en hånd, svarer vi «går fint» – selv når det ikke gjør det.

Kanskje fordi vi er redde for å virke svake. Kanskje fordi vi ikke tror folk tåler å se det vi bærer på.

Kanskje fordi vi aldri selv har blitt møtt med ekte empati.

Men dette kan vi øve på. Begge veier.

Gjennom yoga og livserfaring har jeg lært én ting: Folk oppfører seg ikke som de gjør uten grunn.

Bak sinne ligger ofte frykt.

Bak avvisning – sårbarhet.

Bak en hard fasade – et menneske som har gjort sitt beste for å overleve.

Empati begynner med et skifte i perspektiv:

Fra «hva feiler deg?»

til «hva har du opplevd?»

Når vi tør å se hverandre slik, skjer det noe. Vi blir mer tålmodige. Mer menneskelige.

Og vi kan begynne å støtte hverandre på ekte.

Noen sier: «Men hvis jeg hele tiden skal ta inn hvordan andre har det, blir jeg jo utslitt.»

Og det er sant – hvis du ikke kjenner dine egne grenser.

Empati handler ikke om å gi bort hele seg selv. Det handler om å vite hvor du slutter, og hvor den andre begynner.

Du kan holde en kopp med vann for noen – men du trenger ikke drikke hele koppen.

Jeg husker en gang jeg satt i en samtale der noen delte noe veldig vondt.

Jeg kjente at hjertet ville åpne seg, mens hodet ville trekke seg unna.

Og akkurat da kom en setning til meg:

«Du trenger ikke gjøre noe. Bare vær der.»

Det ble en nøkkel for meg.

For mennesker trenger ikke alltid løsninger. De trenger først og fremst å ikke være alene i det som er vondt.

I et miljø som vårt – der mange er i prosess, bygger seg opp igjen, og har kjent på utenforskap og kamp – blir empati en bærebjelke.

For det finnes ingen ekte endring uten at man blir møtt.

Vi kan trene, jobbe, lære og delta – men det som virkelig setter spor, er når noen ser deg.

Og det kan vi gi hverandre.

Vi trenger ikke være terapeuter eller guruer. Vi trenger bare å være mennesker – mennesker som tør å se litt dypere enn overflaten.

Lukk øynene et øyeblikk.

Tenk på en person her i rommet – hvem som helst.

Tenk at de bærer på noe du ikke vet om. En kamp. En sorg. En glede.

Si stille inni deg:

«De har også kjent smerte. De har også kjent glede. Akkurat som meg.»

Det er empati i praksis – å minne oss selv om at vi er mer like enn vi tror.

Empati er ikke for de svake. Den er for de modige.

Det krever styrke å være ærlig, mot å være åpen, og visdom å se bakenfor andres fasader.

Men den gir også enormt mye tilbake.

Når vi våger å være ekte med hverandre, vokser det frem noe som gir grobunn for forandring.

Så jeg vil avslutte med å si:

Takk for at du er her.

Takk for at du prøver.

Takk for at du er et menneske blant mennesker.

Det er ikke alltid lett – men det er ekte.

Og det er nok.