Jeg vil begynne med å si noe om starten på våre liv og hvordan vi helt fra begynnelsen er pakket inn i et annet liv i hele ni måneder. Det å være en så tett del av et annet menneske gjør noe med oss og kontrasten blir desto større når separasjonen blir fullstendig etter navlestrengens kutt. Det er et brutalt møte med en ny opplevelse fra det å være en, til å bli separat og gradvis skulle finne nok støtte til å stå på egne ben.
Det bringer også frem noen eksistensielle spørsmål i oss mennesker om, hvor frie vi er i relasjon til alt og alle rundt oss, hvilke ansvar vi har for å gi mening til våre egne liv og hva vi velger å gjøre.
Helt i begynnelsen er vi totalt avhengig av støtten fra andre. Likefullt som vi trenger støtte for å kunne overleve de første årene, trenger vi også at de rundt oss gir slipp på oss, og har tillit til at vi kan vokse og gå våre egne veier. Noen ganger opplever vi dette som en naturlig, men smertefull prosess, som med nok støtte gir oss tillit til at vi klarer å ta neste steg alene. Andre ganger mangler denne støtten, og vi blir kastet ut på dypt vann, uten å ha lært å svømme først.
Når vi opplever å ikke ha nok støtte rundt oss, kan vi fort miste tilliten til både oss selv og andre, og slike erfaringer kan lage dype spor i vår hukommelse, slik at vi gradvis mister tillit til nye mennesker vi møter. Vi lærer av våre erfaringer og vi gjenskaper ofte det vi har lært der og da, til nye situasjoner her og nå, uten at vi er bevisst over det.
Når tillit er kun basert på vårt eget erfaringsgrunnlag, så er det begrenset til det vi selv har opplevd. Utfordringen med det er at vi kan gå glipp av det nye i situasjonen her og nå. Forskning forteller oss at virkeligheten er preget av vår subjektive opplevelse av den. Vi har en tendens til å gjenskape våre ideer, tanker og sannheter, og i denne prosessen går vi glipp av mye, som ligger utenfor vår egen bevissthet. Slik er det også med den mistilliten, som vi har opplevd. Vi drar den med oss og overfører den til nye situasjoner og går glipp av å oppdage at det finnes mye vi faktisk kan ha tillit til.
Tillit går to veier og er en god påminnelse om at vi lever i et sammenvevd nettverk, hvor vi gjensidig påvirker og blir påvirket av hverandre. Vi mennesker blir til i møte med verden og er avhengig av alle og alt rundt oss. Luften vi puster inn, vannet vi drikker, solen som gir liv til alt vi spiser og alle menneskene som både bærer og gir slipp på oss. Alt dette kan bare skje hvis vi har tillit til at det finnes en grunnleggende tro på det gode og at alle disse organiske prosessene vil oss vel. Når vi vet hvor viktig tillit er for vår egen utvikling, så er den tilliten vi kan gi andre en uvurderlig gave, ikke bare for deres vekst, men også for vår egen utvikling, siden vi alle er forbundet med hverandre.
Hjerneforskning viser at det å forestille seg noe påvirker oss fysisk og mentalt, på samme måte som det å faktisk gjøre noe. Energien vår går dit vi retter oppmerksomheten mot. Det er derfor ikke uvesentlig hva vi tenker. Vi kan med andre ord gjenskape tapt tillit ved å fokusere på det gode, slik at vi finner nok støtte til å tilpasse oss nye situasjoner på en best mulig kreativ måte, i stedet for å repetere gamle fastlåste mønster.
Når vi opplever mangel på tillit, kan vi lene oss på andre personer, som har gått veien før oss. Her kan vi finne den støtten som vi trenger, for å ha tillit til veien vi ønsker å gå. I Bagavad Gita praktiseres dette som Raja Yoga og Patanjali kaller det å ha tillit gjennom hengivelse til Ishvara. For min egen prosess kjenner jeg på stor støtte å kunne lene meg på andres erfaringer og at større innsikt vil komme gjennom tillit til egen prosess og praksis.
Tillit er å kunne stole på at når du tar et steg videre, så vil underlaget bære deg, men det er også en indre trygghet om at hvis teppe blir dratt ut under føttene dine, vil du ha nok støtte i deg selv og fra dine omgivelser til å kunne reise deg igjen.
- Line Loen
Комментарии