top of page
  • ram148

HENGIVELSE - vår tiende grunnstein av Alexander Medin

Hengivelse er vår 10. grunnstein. Det kommer etter fellesskap og empati. To forgjengere for å forstå hengivenhet.

I vårt sekulære samfunn er det lett å si hengivelse er bare overtro. Vitenskapen er vår nye gud og hvorfor tro på noe man ikke kan se, måle eller bevise? Hører ikke det oldtiden til? Et moderne menneske tror bare på seg selv og alt annet er bortkastet.

Så mange som 10-12 % av den norske befolkningen sliter med depresjon. 25% av alle nordmenn vil rammes av angst en gang i løpet av livet. Angst er vel noe mennesker har slitt med til enhver tid. For å unngå farer, overleve eller komme seg i sikkerhet er angst en eksistensiell kraft som slår inn når vi opplever fare. Problemet er bare når det blir gjentagende og vi ikke klarer å riste det av oss. Da setter stresset seg i kroppen, som lett blir til vondter og verker og kan i verste fall ende som traumer som påvirker vår videre bevissthet i hvert øyeblikk. Depresjon, mener noen er et moderne luksusproblem, men allikevel rammer den fler og er et voksende problem i samfunnet. Kan det være at vi mangler en tilhørighet og befinner oss i en eksistensiell krise. Alle drømmer og forventinger vi har til livet går før eller senere i knus og alt er til syvende og sist meningsløst.

For et sinn som bare velger å støtte seg til sitt ego, fornuften og sansene er det lett å gå seg vill og miste retningen. Det er lett å kjenne på en tomhet, ensomhet, eksistensiell smerte av meningsløshet og at ingenting betyr noe etter dødens mørke sluker oss helt.

Klassisk Yoga erkjenner noe større enn oss selv. Noe som bare er. Overordnet tid og rom, årsak, konsekvens og alle høytflyvende begreper om karma. Den essensen forklarer de som en urkraft, en kilde av liv, den høyeste inspirasjonskilde for visdom, åndelig utvikling og selvinnsikt. En sentrerende og integrerende kraft som kommer til uttrykk gjennom stavelsen Oṃ, og gjennom å bevist merke seg hvilken påvirkningskraft denne stavelsen kan ha på kropp og sinn kan man fjerne iboende indre ubalanser og komme nærmere en sinnsro, klarhet og velvære!

Hvem ønsker seg vel ikke det? Problemet er bare at vårt eget sinn kommer i veien. Man kan alltids måle vibrasjonen av Oṃ, men hvordan utforsker man kraften den har på sinnet uten å prøve? Hvordan lærer man seg om relasjoner, kjærlighet og livet uten å prøve? Det går ikke. Resultatet er alltid uvisst, men henger man seg opp i resultatene og forventingene er man bundet av disse. Stort sett går man seg vill. Livet lever sjelden opp til forventningene vi har. De blir mye verre, men i noen tilfeller bedre.

Kanskje er det litt sånn med hengivelse. Yoga snakker ikke om kjærlighet man bare prøver. Så bytter man den ut om man går lei og ikke får det man forventer seg. Nei, her snakker de om en total hengivelse. Der man glemmer alle preferanser av meg, mitt og mine og hengir seg til selve hengivelsen i seg selv. Det er ikke et mål, et empirisk eksperiment, eller noe konkret du ønsker å oppnå. Det er snarere en oppdagelse av en iboende kraft, noe som skuler seg bak sinnets alle tolkninger om seg selv og subtile avtrykk vi bærer med oss. Det er en øvelse å åpne seg. Det krevet mot. Det handler om å våge. Det handler om en indre erkjennelse man ennå ikke vet hva er, men hengivelsens kraft kan åpenbare det til deg i prosessen.

Med andre ord, gjennom hengivelse kan man utforske og lære nye sider ved seg selv som man ikke viste om. Visst er det farlig og visst er det skummelt. Ja hjertet kan knuses, men når man lærer seg å hengi seg til noe overordnet tid og form. Noe som bare er. Som vibrerer i alt levende, da kan man kanskje oppdage en annen kraft som lærer oss om det grunnleggende eksistensielle snarere enn det vi kan bare måle gjennom sansene.

Hengivelse er en lære om en dypere side av oss selv, livet og en formløs bevissthet som bare er.


75 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

コメント

コメントが読み込まれませんでした。
技術的な問題があったようです。お手数ですが、再度接続するか、ページを再読み込みしてださい。
bottom of page