Jeg tenker at tålmodighet er å finne roen i øyeblikket. Akseptere tingenes tilstand, akkurat her og nå. Ikke hige etter en kjapp løsning eller handling, men lene seg tilbake, ta noen dype pust, fokusere innover, kjenne etter og akseptere at ting er som de er, og at ting tar tid.
Det kan i utgangspunktet være vanskelig for de fleste, og i tillegg har vi dagens tempo på toppen av det hele, som gjør det til en nesten umulig oppgave. De siste åra har alt gått fortere og fortere, og vi spinner rundt i en karusell med informasjon og impulser fra alle kanter. Det er kjappe spørsmål som krever kjappe svar, kjappe og effektive løsninger og kort ventetid. Vi er på ørten plattformer og alltid tilgjengelige. Det er handle handle handle, uten tid til å tenke. Mobilen er som lenka til kroppen, og vi har blitt vant til at all informasjon, alle svar, alle ting vi vil handle, og all lek og nytelse er et kjapt tastetrykk unna. Alt går fort, og det blir vanskeligere og vanskeligere og senke skuldrene og bare være. Kan vi være tålmodige hvis vi ikke klarer å være i øyeblikket… uten stimuli?
Her om dagen hørte jeg Christine Koht i intervju på Drivkraft. Ho har vært alvorlig kreftsyk og fikk prognosen 3% sjanse for å overleve. Nå er ho kreftfri og har et litt annet syn på livet enn tidligere. Ho har fått en trang til å si til alle som sitter med nesa i mobilen, « dere må se opp, se hverandre i øynene og prat sammen!». Ho fortalte også om en dag ho var på butikken og så en dame som var så oppgitt og klagde fordi det var så lang kø, og kjente at ho hadde lyst til å si «ikke stress med det her, du må nyte livet, for du vet aldri når det kan snu. I morra kan du plutselig ligge lam på sykehuset og må vente tre kvarter fra du drar i snora til noen kommer og hjelper deg. Og det kan hende det er siste gang du er på rema! Så senk skuldrene og nyt øyeblikket.»
Jeg vil så gjerne gjøre som Christine Koht sier, nyte hvert øyeblikk og ikke stresse. Og det gjør jeg, når jeg har god tid. Da nyter jeg å gå på butikken, nyter å sitte på kafe og titte på livet, nyter å vandre litt rundt og se hva som skjer, nyter å møte mennesker og slå av en prat. Jeg glemmer tid og sted og er i en boble av flyt med det jeg driver med og menneskene jeg møter. Men så ser jeg på klokka og det er som å vekkes fra en god drøm, og tidspresset tar meg.
Tidspress er min verste fiende mot å være tålmodig, da begynner jeg å stresse fordi ting ikke går fort nok. Dagene går alt for fort, og det kan føles overveldende med alt jeg skal rekke. Jeg vil forte meg å gjøre én ting for å rekke noe annet. Bare jeg blir ferdig med dette så kan jeg senke skuldrene og nyte resten. Og midt oppi alt sammen kan det dukke opp uventa ting og situasjoner som får meg ut av fokus og vipper meg av pinnen. Ting går ikke etter planen og jeg kan bli veldig utålmodig hvis andre kommer og forstyrrer fokuset på det jeg driver med. Jeg vil de skal bli kjapt ferdig med forstyrringa, og jeg klarer ikke å være tålmodig og lytte. Men så får jeg plutselig kontroll igjen, senker skuldrene og kjenner jeg har plass til det som måtte dukke opp. Da klarer jeg å være tålmodig å gi menneskene rundt meg den oppmerksomheten og støtten de trenger.
Mens jeg jobber med dette innlegget kommer det frem noe jeg har kjent på lenge, men som er så lett å glemme oppi alle plikter som følger med det å være menneske i vårt samfunn. Jeg må prioritere enda bedre. Jeg må gi plass til mer pust og meditasjon, gi plass til mer « å bare være» sammen med mine nærmeste, gi plass til å senke skuldrene og nyte enda flere øyeblikk. Nyte også de øyeblikkene hvor jeg jobber med å få unna den ene tingen etter den andre, puste i hver oppgave, ta tid til å ta en liten time out og kjenne innover. Det skal ikke alltid så mye til, noen ganger trenger man bare å lukke øynene og ta noen dype lange rolige pust.
Foto bile 1: Sven Andersen
Comments