Traumer – når kroppen holder regnskap - av Sol Viksjø

Denne teksten er inspirert av Bessel van der Kolks bok Kroppen holder regnskap (The Body Keeps the Score) og Alexanders sammendrag av boken.

Hva er traumer?

Traumer kan oppstå etter krig, vold, overgrep, alvorlige ulykker eller andre hendelser som oppleves som overveldende og truende. Men et traume handler ikke bare om selve hendelsen – det handler om sporene den setter, og hvordan disse sporene fortsetter å virke i kropp, sinn og nervesystem lenge etter at faren er over.

Bessel van der Kolk beskriver traumer som en emosjonell respons på et ekstremt øyeblikk av stress og smerte, en respons som kan få langvarige psykiske og fysiske konsekvenser. Når en opplevelse overstiger evnen vår til å håndtere den, blir den ikke alltid lagret som et vanlig minne vi kan se tilbake på. Den kan i stedet bli liggende i kroppen som en uavsluttet beredskap.

Traumer er vanligere enn mange tror. De kan ramme oss i ulik grad, og de er med på å forme hvordan vi tenker, føler, reagerer og knytter oss til andre mennesker.

Da traumeforskningen vokste frem

På 1970-tallet arbeidet van der Kolk med krigsveteraner og la merke til flere fellestrekk. Mange kjente seg følelsesmessig avstengt og strevde med å være nær andre. Samtidig opplevde de at minnene fra det de hadde vært gjennom, ikke slapp taket – det var som om fortiden stadig brøt inn i nåtiden.

Disse observasjonene var med på å forme den moderne traumeforskningen og forståelsen av det som senere ble kjent som posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Hvordan traumer setter seg i systemet

Et sentralt poeng i nyere traumeforståelse er at traumer ikke bare «sitter i hodet». De setter seg i kroppen – i nervesystemet, i pusten, i musklene, i måten vi holder oss på.

Når noe har vært overveldende, kan nervesystemet bli stående i en vedvarende alarmberedskap. Kroppen lærer seg å være på vakt, også når faren for lengst er over. For mange gjør dette det vanskelig å være til stede i øyeblikket: uro, konsentrasjonsvansker, søvnproblemer og en følelse av konstant stress blir hverdagslige følgesvenner. Også evnen til å planlegge, reflektere og regulere egne følelser kan bli svekket.

Når nervesystemet er fanget i kamp-, flukt- eller frysreaksjoner, blir det vanskeligere å skille mellom det som faktisk er farlig her og nå, og det som bare minner om noe tidligere. Resultatet kan bli at både kropp og sinn forblir i beredskap lenge etter at det egentlig er trygt.

Forskning tyder også på at langvarig traumebelastning over tid kan påvirke hvordan nervesystemet og hjernen fungerer – blant annet på områder knyttet til selvfølelse, relasjoner og følelsesregulering. Dette er sammensatte sammenhenger som forskningen fortsatt utforsker, men retningen er tydelig nok: kroppen husker, selv når vi gjerne skulle glemt.

Veien mot heling – gjennom kroppen

Nettopp fordi traumer setter seg i kroppen, er det også gjennom kroppen mye av helingen kan skje. En av de viktigste innsiktene i moderne traumeforståelse er at det ikke holder å forstå et traume intellektuelt. Vi kan vite alt om hva som skjedde, og likevel kjenne at kroppen reagerer som før. Heling handler like mye om å gjenvinne en følelse av trygghet – og om å finne tilbake til kontakten med kroppen.

Van der Kolk peker på flere tilnærminger som kan støtte denne prosessen, og mange av dem er kroppslige snarere enn rent samtalebaserte: arbeid med pust, kroppsbevissthet, bevegelse, yoga og andre former for regulering av nervesystemet.

Den polyvagale teorien, utviklet av Stephen Porges, har gitt en dypere forståelse av hvordan det autonome nervesystemet påvirker både fysisk og psykisk helse. Den beskriver hvordan opplevd trygghet kan hjelpe kroppen ut av alarmberedskap og inn i tilstander som åpner for kontakt, læring, hvile og tilknytning. Trygghet er altså ikke bare en følelse – det er en fysiologisk tilstand vi kan øve oss inn i.

Yoga som verktøy

Det er her yoga kommer inn som et konkret redskap. I en yogapraksis arbeider vi nedenfra og opp: vi begynner med pusten, med kroppen, med det som kan kjennes her og nå – ikke med å analysere fortiden.

Gjennom pust, bevegelse og bevisst nærvær får nervesystemet anledning til å erfare noe det kanskje ikke har fått kjenne på lenge: at det er trygt akkurat nå. Den faste rammen i praksisen – det som gjentar seg, pusten en kan vende tilbake til, kroppen en lærer å lytte til – blir et sted å øve på regulering i det små. Litt etter litt kan det vi kaller toleransevinduet utvide seg: rommet der vi tåler å kjenne på det vi kjenner, uten å bli overveldet eller stenge av.

Når dette vinduet vokser, blir vi mindre prisgitt de sterke reaksjonene. Kamp-, flukt- og frysresponsene trenger ikke lenger styre livet i samme grad. Det betyr ikke at vanskelige følelser forsvinner – men at vi får større kapasitet til å møte dem.

I den traumesensitive utdanningen til Josefin Winter var nettopp dette et bærende tema. Gjennom øvelser i bevisst nærvær, pust og kroppsforankring fikk deltakerne erfare – ikke bare høre – hvordan de selv kunne påvirke og regulere sitt eget nervesystem. Målet var aldri å fjerne det vonde, men å møte det med større trygghet, forståelse og kapasitet.

Det er denne erfaringen, mer enn forklaringen, som heler. Og det er den vi får øve på, gang på gang, på matta i møte med oss selv.