Det er ikke alltid lett å være ydmyk i vårt daglige liv. Det krever at vi gjør små endringer og andre andre tilnærminger som uten tvil vil hjelpe oss å leve et mere harmonisk liv.
Ydmykhet kontra arroganse.
For meg har den enkleste vei alltid vært å bare braute meg frem med mine forutinntatte meninger, oppfattelse, konsepter og tilegnet kunnskap (arroganse) , uten å stoppe opp og vise nyskjerrighet og interesse(ydmykhet). På den måten har jeg gått meg vill i min egen følelse av viktighet og verdi ovenfor andre. Dette har desverre medført at jeg har gått glipp av mye vakkert på veien både av opplevelser, menneske øyer og ikke minst en form for dypere visdom som åpner seg opp gjennom ydmykheten. Arrogansen har vært et tegn på egen utrygghet og frykt.
Mens arroganse er et tydelig svakhetstegn er derimot ydmykhet et tegn på styrke og trygghet. Jeg er trygg nok til å møte verden med nysjerrighet og undring. Jeg er trygg nok til å sette meg selv og min tanker til side for å slippe andre frem. Jeg er sterk nok til å se mine feil og anerkjenne dem nok til at jeg kan gjøre endringer på veien. Og trygg nok til å tørre å ta feil.
For meg er dette noe som må jobbes med jevnlig. Det er stadig en balanse på et knivsegg. Vi ukvikler oss og lærer nye ting og det er bra det, men da også å forbli ydmyk til alt vi ikke kan og forstår. Jeg finner meg selv ofte vandrenes i arrogansens fotspor helt ubevisst. Litt på autopilot. Så jeg jobber hele tiden med å lage ny sti og finne en annen vei. Takket være min egen yogapraksis og bevisstgjøring rundt dette tema, blir jeg stadig vekk minnet på at jeg tråkker i feil spor.
Ydmykhet kan også vurderes som et svakhetstegn - man setter sine egene behov helt til side for andre og ser sin egen verdi som liten. Men slik jeg ser dette, mener jeg at ydmykhet er det stikk motsatte, det er styrke nok til å se at jeg som enkelt individ ikke er så viktig og spesiell alene, men at vi alle sammen er en del av et stort fellesskap og alle har lik verdi!
Comments