top of page
  • ram148

ÆRLIGHET - vår andre grunnstein av Alexander Medin

Jeg skal snakke om ærlighet, men jeg er så jævlig forbanna. Det overskygger alt. Jeg klarer ikke å tenke klart, det sitrer kroppen og jeg lyst til å bare skrike ut min frustrasjon.

Er ærlighet kanskje noe relativt? Hva jeg kjenner akkurat nå i mine følelser som går opp og ned og er i konstant endring. Hva er egentlig så ærlig med det? Å bare rope ut min frustrasjon, jubel eller hva det nå måtte være som preger mitt sinn og farger mitt uttrykk. Er det ærlighet? Det må i så fall være på et veldig banalt plan.

Jeg lengter etter noe ekte. Jeg søker en nærhet til det som vedvarer og ikke det som hele tiden endres. Det som gjør meg stabil og stødig i mitt uttrykk og vesen. Finnes det? Det oppleves som meningsfullt å komme nær det, men sinnet mitt står i veien. Alle uforløste følelser, min manglende evne til å forstå meg selv, mitt indre kaos at jeg ikke klarer å utrykke meg for alt er en forbannet grøt. Hva pokker er så ærlig med det? Denne indre gugga av et virvar av tanker jeg ikke klarer å navigere i. Det overvelder meg til slutt. Det smeller på en eller annen måte. Jeg skriker, slår rundt meg i en frustrasjon. En evig runddans av passion, smerte, lidelse og ny frustrasjon.


Er det her jeg må begynne? Å forstå den lidelsen jeg selv er fanget i og skaper? Igjen og igjen? Det er i hvert fall en ærlig observasjon av noe simpelt i meg. Et kontinuerlig besøk av lidelsens kaos når livet ikke lever opp til sine forventninger, eller jeg ikke får det som jeg så inderlig ønsker. Man kan dø av det. Alle nederlag og den eksistensielle smerte av å ikke finne sin plass, oppnå det man ønsker og sviket fra alt og alle.

Så ærligheten må være relativ på et personlig plan. Det er brutalt, men også vakkert at alle må vi eie våre egne tanker og følelser, og kanskje begynner det der? Å finne en ærlighet til hva som er hva, hva som driver meg og hva jeg opplever som meningsfullt.

Jeg verdsetter ærlighet som et grunnlag for god kommunikasjon, tillit mellom mennesker, få noe gjort og å kunne bygge noe konkret. Uten ærlighet og noe solid vil alt vingle, og på et relativt plan er det jo akkurat det jeg gjør. Jeg vingler i mine følelser, tanker osv. på et overfladisk plan, men på et dypere plan søker jeg stabilitet.

Det kjennes godt å erkjenne det. Stabilitet er mer viktig en alt som flyter i en evig runddans. Kanskje ligge derfor sannheten litt skjult for meg. Jeg har en jobb å gjøre for å komme nære de solide ting. Ikke minst bygge opp et stødig sinn. Det begynner med en erkjennelse av min egen vingling, tåpelighet, behov for å finne enkle løsninger på komplekse problemstillinger. Det er kanskje den mest grunnleggende ærlighet. Å erkjenne at jeg går meg vill i mitt eget hode. Jeg finner ikke ut av konseptene, idealene, drømmene forventningene jeg har til livet. De kommer og går, men dette grunnleggende består og det er den ærligste erkjennelsen jeg har gjort på lenge at; jeg vet ikke egentlig hvem jeg er! Livets følelser overmanner meg, de river meg i stykker så jeg må lære å tåle dem. Finne en slags balanse. Det er første steg for å lette på sløret til en dypere ærlighet, nærhet og kjærlighet som jeg tror livet kan gi.


Ærlighet er. Det forbigående kommer og går. Derfor bryr jeg meg om det nære, kjære og ekte. Det kjennes annerledes enn alt det som kommer i bølger og flyter. Jeg ønsker en nærhet til det som ligger bak. Da må jeg kanskje først harmonisere mitt eget sinn før jeg kan komme nærmere den stødige bevissthet som ligger bak. Jeg har en jobb å gjøre! Men det er helt greit. Det kjennes ekte, meningsfullt og ærlig. Men man må vise KJÆRLIGHET mot andre og seg selv først, før man kan komme nær en ÆRLIGHET som vedvarer, bygger bro og skaper noe solid.


Den ligger dessverre skjult til vi gjennomskuer lidelsens natur og erkjenner den relative virkelighet vi befinner oss i til vi forstår essensen av hva som binner oss sammen. Ekte KJ+ÆRLIGHET.



345 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page