• ram148

Traumer - Del 2. Traumets Uunngåelige natur


Å sette søkelys på traumer og fremme en større bevisstgjøring rundt dette kan for noen være som å åpne en pandoras eske. Av ren nysgjerrighet åpner man, for så å møte en smerte og ubehag som er totalt overveldende. Noen ganger er det bedre å bare leve i ren uvitenhet om vårt komplekse sinns dypere natur og tilstand. Problemet er bare, har man først begynte å smake på en indre frihet, klarhet og stabilitet er det vanskelig å gå tilbake å bare fortsette som før. Så da er det ikke lenger noen alternativ. Etter beste evne prøver vi å møte vårt kaotiske sinn, rydde opp der det trengs og sakte, men sikkert kan oppdagelsen av en rikere og dypere side av hele vårt vesen begynne.


Til tider gjør det veldig vondt. Ja, det er skremmende å bevege seg ut av det trygge og satte. Som ofte er våre trygge begrensinger, kaos, intensiteter, men tross at mye skjer, forblir vi fremmede for oss selv. Et ærlig møte med vårt rastløse sinn, uten å dømme, flykte, eller prøve å gjøre så masse, er derfor helt avgjørende. En klar tilstedeværelse, en ærlig utforskende intensjon om å sortere, rydde opp og finne stabilitet i det som er.


For mange begynner det med en oppdagelse av vår indre uro, kaos, smerte, flykt og at vi ikke helt klarer å være til stede. Van der Kolk prøver å bevise hvordan vår kognitive forståelse av virkeligheten, verden og oss selv blir preget av de skader vi har indirekte eller direkte opplev gjennom traumer. Første steg er derfor å bli venn med dem, erkjenne dem og forstå dem for å redusere impacten dem. Det er ingen quick-fix, men det muliggjør en ny oppdagelse av hvor sammensatte vi er som mennesker og hvor lett vi blir et produkt av vår fortid istedenfor å omfavne potensialet av liv her og nå.


Grunnet ny-oppfinnelser innen hjerneavbildningsteknologi på 80-tallet kunne van der Kolk og hans kollega Scott Rauch utforske den langsiktige effekten av traumer på sinnet ed hjelp av fMRI-skanning. Her kunne aktiviteten og ulike områder i hjernen kartlegges, og man kunne måle påvirkning fra traumer og de psykiske lidelser det lett kunne medføre.

I eksperimentet Van der Kolk utførte ble deltakerne bedt om å ligge i en hjerneskanner mens de lyttet til et innspilt manus som beskriver en traumatisk hendelse de hadde tidligere opplevd. Mens de var i skanneren, fikk deltakerne også målt temperatur, puls, blodtrykk, hjertefrekvens og andre fysiske indikatorer.

Det er viktig å løfte fram en deltager, ved navn Marsha som hadde en spesielt sjokkerende reaksjon på eksperimentet (puls, blodtrykk, temperatur, hjerterytme osv., gikk opp). Manuset Marsha fikk opplest (mens hun lå i skanneren), var et manus som beskrev en bilulykke fra tretten år tilbake der datteren og det ufødte barnet hennes døde. (Dette var en uutholdelig kilde av sorg som hadde preget Marsha i snart to tiår). I det øyeblikket opptaket begynte å spille, fikk Marsha en sterk fysisk reaksjon – hjertet hennes raste og blodtrykket hoppet! Hennes hjerneaktiviteten ble også målt og viste over-stimuli. Etter at eksperimentene var avsluttet, laget Rauch sammensatte bilder som sammenlignet hjernen i en nøytral tilstand vs. hjernen mens den lyttet til manuset. Hjernebildene førte til noen få viktige funn.

For det første ble aktiviteten i Brocas område, som behandler språk, redusert mens deltakerne lyttet til traumene som hadde preget dem. Effekten viste seg å være den samme som skjer i kjølvannet av et slag: «Uten en fungerende Broca-område i hjernen kan du ikke sette ord på tankene og følelsene dine», sier van der Kolk. Dette forklarer hvorfor, selv tiår senere, strever traumatiserte individer med å beskrive hva som skjedde med dem.

Videre viste deg seg at selv om hjerneaktiviteten avtok i Brocas-området, økte den i en annen del av hjernen kalt «Brodmann 19» området. Dette området er hva som først behandler visuelle inntrykk når de først oppleves og så sprer dem raskt videre til andre områder av hjernen.

Van der Kolk mente at denne ubalansen, med redusert aktivitet I Broca-området og økt aktivitet i Brodmann 19 området var høyest uvanlig. Han antydet videre at «vi var vitne til en del av hjernen som ble fyrt opp på nytt som om traumet faktisk skjedde». Dette ble bekreftet med nye tester der forsøks-personer som lyttet til et manus fra tidligere traumer viste at Brocas området ble redusert og Brodmann 19 området ble aktivert. Videre forsøk bekreftet dette ytterligere da de så tydelig at deltagerne fikk en økt aktivitet i høyre hjernehalvdel og redusert aktivitet i venstre.

Van der Kolk passer på å forklare oss at den høyre delen av hjernen er «intuitiv, emosjonell, visuell, romlig og taktil», mens den venstre er «språklig, sekvensiell og analytisk». Han forklarer dette videre med at den reduserte aktiviteten i venstre hjernehalvdel påvirker en persons evne til å organisere opplevelser i logiske sekvenser. Den praktiske betydningen av dette er at mennesker utsatt for traumer sjelden klarer å skille mellom fortid og nåtid. Dette resulterer i at selve virkelighetsopplevelsen av øyeblikket farges av minne(er) fra fortiden som filtrerer bort det trygge, spontane og frie.

Uten en klar sekvensiell forståelse av ulike øyeblikk mister vi evnen til å få en klar forståelse av årsak og konsekvens, sier Van der Kolk, som videre resulterer i at vi mister forståelsen av de langsiktige effektene av våre handlinger, og mangler evnen til å lage sammenhengende planer for framtiden. Resultatene av dette, er dessverre at mange traumatiserte mennesker slutter å håpe, drømme og leve. Bevisst eller ubevisst innfinner de seg med traumet og resignerer ofte i ambisjonen om å løfte seg, få det bedre eller utforske nye horisonter ved livet. De har helt enkelt frosset fast i et mønster.

Personer utsatt for traumer, sliter derfor ofte med en svekket venstre hjernehalvdel som ikke plasserer opplevelsene i sekvensiell tid. Hjernen, grunnet dette indre stressmomentet (traumet) får en iboende forstyrrelse som svekker evnen til å orientere seg klart i nåtid. Ved en svekket orienteringsevne av ulike sekvenser i tid og rom, smelter alt sammen i en uforløst lidelse (spor) som traumet har gitt.

Kort oppsummert konkluderer Van der Kolk med følgende effekter av traumer på hjernen:

1) Redusert aktivitet i Brocas område, som behandler språk. 2) Økt aktivitet i Brodmann område 19, som behandler nye inntrykk/ bilder. 3) Økt aktivitet i høyre hjernehalvdel. 4) Redusert aktivitet i venstre hjernehalvdel, som er sekvensiell og analytisk.

Resultatene av de ulike eksperimentene sier van der Kolk, gjør det lettere å forstå hvorfor Marsha reagerte så sterkt på lyden av opptaket, mens hun lå i hjerneskanneren. Effekten ble uregelmessige hjerteslag, økt blodtrykk, puls og over-aktiverte og under-aktiverte områder som kunne måles.

Vanlige observasjoner gjør det klart at når menneske-kropper opplever fare, frigjør de ulike stresshormoner. Når eksponeringen avtar, forsvinner også disse (stress) hormonene. amygdala er hjernens alarmsentral. Når denne aktiveres, frigjøres stresshormoner. Når amygdala faller til ro, avtar faren og hjernen kommer tilbake i en mer normalisert tilstand.

For en traumatisert person som Marsha er ikke dette tilfellet. Når de møter noe som vekker en fornemmelse av de tidligere traumene, reagerer deres hjerne annerledes. I motsetning til en vanlig person (ikke utsatt for traume) slutter amygdala å produsere stresshormoner når faren er over. For en person utsatt for traumer derimot, fortsetter amygdala å produsere stresshormoner – som om de gjenopplevde hendelsen – selv når faren er over. Noe som gjør at kroppen er i konstant alarmberedskap og det blir et indre stressmoment som vedvarer.

Stresshormoner tar mye lengre tid å fjerne hos traumatiserte personer og disse kan utløses ofte av mindre bagateller som lyd, støy eller forstyrrelser i sinnet som trigger dem.

Konstant forhøyede stresshormoner kan forårsake langsiktig skader på sinnet, inkludert problemer med hukommelsen, manglende oppmerksomhet, humørsvingninger og søvnplager.

Konklusjonen av Van der Kolks forskning tilsier at minnet av en traumatisk opplevelse lagres i hjernen. Dette minnet kan reaktiveres av ulike hendelser i livet og kroppens alarmsentral (amygdala) pumper ut stresshormonorer som fører til at mange gjenopplever sine traumatiske opplevelser som for første gang. Dvs. kroppen lever under konstant stress og de optimale funksjoner til kropp og sinn forstyrres, noen som resulterer i en negativ loop av konstant uro og stress.

Avslutningsvis stadfester Vand der Kolk at kroppens respons på ulike traumer kan få individer til å stadig gjenoppleve sine traumatiske opplevelser, igjen og igjen. Det gjør at de aldri kommer videre, men blir frosset i opplevelser fra fortiden som påvirker hele vår operative eksistens.


Kort oppsummert er det to negative konsekvenser dette har på vår hjerne og operative sinn:


Traumer fører til redusert aktivitet i Brocas området, som behandler og er ansvarlig for vår formidling av språk.
Traumer gjør det vanskeligere for hjernen vår å organisere opplevelser i en logisk sekvens, noe som leder til indre kaos.

Så skal vi bli hele som mennesker, må vi etter beste evne, begynne å møte oss selv som vi er. Med hele spekteret av vår dys-funksjonalitet, kaos og indre uro. Det møtet gir grobunn for en dypere forståelse av vårt sammensatte sinn. En flukt fra dette skaper bare mer indre dissonans og vi blir enda mer fremmed fra dette vakre selvet vi alle bærer, men ikke forstår grunnet det turbulente sinn som styrer vår virkelighetsoppfatning.


Det er ikke noe magisk triks, en pille, noe +/- som kan gjøre jobben for deg. Du må gjøre den selv og det begynner med bevisstgjøring av hva som er, hva vi gjør og hvordan vi lever våre liv. Alle mennesker sliter med denne problemstillingen, vi er alle i samme båt, og når vi innser det blir livet plutselig litt lettere å leve; for vi må støtte hverandre.

39 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle