Fellesskap kommer i mange former. Vi påvirkes alle av det om vi står på innsiden eller utsiden. Vi trenger hverandre som mennesker. Vi trenger trygge rom hvor vi kan slippe maskene og våge å være sårbare sammen. Der formes det en ny styrke som løfter oss, gir livet mening og frigjøre en indre styrke og kraft.
Det er lett å skape avstand til oss selv og andre gjennom irritasjoner, frustrasjoner og uforløste følelser. I støttende fellesskap trekker vi hverandre inn og løfter fram hverandres kvaliteter. Da blir det lettere for enkeltindividet å stå stødigere i seg selv.
Dette krever tålmodighet, mot og empati i mellommenneskelige relasjoner.
Vi har det store privilegium å sitte sammen hver kveld å snakke om livets grunnsteiner. Her kommer to gode refleksjoner rundt empati:
«Jeg lider av en uhelbredelig tilstand som er det å være menneske. Så det må jeg bare ha empati med meg selv for, og ikke minst andre.»
«Empati handler om å lytte med hjerte, og ikke bare med øra».
Som mennesker er vi avhengige av hverandre for å vokse, bedre forstå og regulere oss selv. Alene visner vi, sammen kan vi lettere blomstre og utvikle en dypere innsikt om de grunnleggende verdier som holder i lengden.
I dag venter en lang og seig etappe fra Rennebu kirke til Løkken Verk. Men vi er klar for nye utfordringer og stødig fokus.
Comments