Anita Sharma er 43 år, halvt indisk og halvt norsk og har undervist yoga siden 2007. Hun er medeier i styrkestua, har utviklet sin egen yogastil kalt SharmaYoga, samt Regnbueyoga - yoga i møte med psykiatrien og VågeYoga, sammen med Gry Hammer, og sist men ikke minst er hun en fantastisk ressurs for Back In The Ring! Hun har brukt yoga som verktøy gjennom stress, ryggplager og "psykiske greier". Og som hun selv formidler så vakkert "at når smerten blir møtt, så blir det visdom, som er som gull å regne for mennesket!" Med den visdommen og kraften får Anita sine yogadeltagere til å åpne opp, bearbeider gamle sår som har satt seg i kroppen og forløse. Anita er ærlig og direkte, og samtidig full av kjærlighet til faget og menneskene rundt seg. Det blir en magisk kombinasjon som får tårene til å trille og sjelen til å blomstre.
"Å komme inn i Back in the Ring, både som lærer og deltager har ført frem en kjempevekst i meg. Jeg har blitt dyttet over terskler jeg aldri hadde gått over selv, åpnet meg i dialog om ting jeg aldri ville ha fortalt om. Og jeg lærer så enormt mye i møte med disse menneskene, de andre lærerene. Deltagerne. Det er ren og skjær inspirasjon å tilbringe tid med folk som har gjort denne jobben. Transformert livene sine. Det blir en helt spesiell, genuin energi i sånt. Dette er et prosjekt som virkelig viser yogaens kraft, og all kudos til Alexander som tør å starte et slikt stort og sinnsykt prosjekt. Jeg er takknemlig."
Anitas vidomme tanker om visdom.
Jeg ble litt sentimental faktisk, av å få tema VISDOM. Og måtte bruke litt tid på å tygge på denne. For ordet VISDOM i seg selv er ikke så trist. Visdom er ikke det samme som å lese seg til ting, for meg. Visdom kommer bare gjennom erfaring og gjennomlevd liv, hvertfall den der type visdom jeg snakker om her. En type visdom kommer bare til meg gjennom erfaring og gjennomlevd liv. I møte med egen smerte og utfordringer tenker jeg litt. At denne type visdom oppstår.
Jeg føler meg vis på dette planet. Til tider altfor vis for alderen min. Og det er noe sårt over det. Jeg ser ofte litt dypere inn i livet og inn i folk. Og det er ikke alltid like godt å se. Dette med å se stammer fra at jeg selv gikk i oppløsning og måtte bruke mange år på å heale. Alt gikk i lås i livet mitt. Jeg manglet livsvisdom helt. Styrte alt fra hodet og viljen. Jeg rotet bare rundt i livet mitt. Fulgte ferdigopptygde oppskrifter og impulser. Til tilslutt livet bare VAR rot - og smerten og rotet inni meg for sterkt til å ignorere og rømme fra mer.Jeg måtte møte den. Innse den ene vonde tingen etter den andre. Bryte opp den ene inngrodde illusjonen etter den andre.Kjenne meg ferdig på den ene innestengte følelsen etter den andre.
Til jeg følte meg helt naken, sårbar og bitteliten. Sånn utad.
Men inni meg skjedde det en ny fødsel. En modning. en innsikt. Å tørre å møte meg selv her, og være ekte og ærlig. Det skjedde en ny forståelse av meg, av mitt liv og skjebne, og om mine medmennesker.
Jeg innså at vi alle har en slik indre smerte. At det svir i oss alle. Og at i vår tid gjør vi veldig mye for å unngå å kjenne på den. Forståelig nok, det svir jo. Men at denne unnvikelsen også har frarøvet oss noe. Nettop denne formen for visdom. Mennesker har alltid opplevd lidelse. Og nå kan vi kanskje komme til korte i hvordan vi håndterer den når den dukker opp. Eskapismen er sterk. Og farlig.
Jeg innbiller meg at stadig flere opplever og vil oppleve det samme som meg. Å måtte møte den indre smerten i hvitøyet. Det er trøstende og fint å vite at den ikke bare er der for å plage meg. Men for å lære meg noe. Dypt. Om meg, livet, og folk. At hvis jeg ser på det slik. Så er det noe hederlig med den. Noe brukanes!
Sånn er det for meg. At smerten er min største kilde til visdom og utvikling. At jeg TRENGER å undervise yoga selv på den måten jeg gjør. Og dele av meg med denne visdommen. For da føler jeg en verdighet ovenfor livet mitt, på tross at det tidvis har snubla rundt og vært utfordrende. Jeg slet så med psyken. Og mindreverdighetsfølelse.
Men ved å sitte med meg selv. Hedre. Rense. Gråte. Lære- Gjenoppbygge. Og puste. Så kan jeg forstå andre folk. Og hva vi er laga av. Jeg kan undervise, inspirere, men også tilgi.
Og bruke min livserfaring til noe. Et bidrag. Sånn at all den smerten ikke var forgjeves.
Det tror jeg er årsaken til at vi mennesker har så mye lidelse. Fordi verden nå trenger at vi blir vise. Og kan veilede hverandre, og være en hånd å holde i, på veien gjennom smerte til denne visheten. På denne måten komme oss videre i denne snåle tia.
Sånn sett er det veldig mye håp!
At når smerten blir møtt, så blir det visdom, som er som gull å regne for mennesket.
Det kan jeg leve lett med. Jeg kan leve lett med smerten.