Alle sansene, tankene og følelsene våre; altså alt vi erfarer i verden forandrer seg hele tiden.
Hvordan kan vi sørge for at vi ikke mister fotfeste og grep om våre egne liv? Er det i det hele tatt mulig å finne noe å støtte seg på når det koker rundt oss? Finnes det noen ting vi kan ha kontroll over når teppe blir dratt ut under føttene våre?
Yogafilosofi
I følge Patanjali kan bevisstheten (Purusha) bli tilslørt i all aktiviteten som foregår i oss selv og våre omgivelser (Prakriti). Det skulle gå noen år før jeg skjønte at bevisstheten ikke er så mystisk eller noe jeg må meditere lenge på for å finne. Bevisstheten er nemlig den delen av meg som faktisk alltid er med meg når alt annet er i en evig dynamisk endringsprosess. Den har ingen alder, ingen kjønn eller annen identitet. Det er den samme bevisstheten jeg hadde da jeg var 2 år, 12 år, 22 år og nå. Det er den delen av meg som observerer tankene mine som kommer og går. Det er den samme stabile delen av meg som også observerer følelsene mine, når jeg (bevisstheten) er oppmerksom nok til å unngå å bli oppslukt i dem. Bevissheten er denne stabile observatøren som jeg alltid kan stole på er med meg, som det stabile vitnet til alle mine tanker, følelser, sanser og erfaringer. Når det stormer og jeg får en følelse av å miste kontrollen, kan jeg enten fortape meg i alt kaoset rundt meg, eller jeg kan kontakte min egen bevissthet og skape et større rom – et pusterom - som gir meg tilgang til å nettopp skille det jeg erfarer fra den delen av meg som observerer det jeg erfarer.
Egenerfaring – mitt eget sinneutbrudd - min største læremester
Den følelsen som har vært mest lærerik for meg er når jeg har vært fanga i mitt eget sinneutbrudd. Det er en av de sterkeste følelsene jeg kjenner på og under sinneutbrudd mister jeg all evne til å observere meg selv, som om bevisstheten min blir fanget, eller oppslukt i de sterke følelsene. Det virker rett og slett umulig å skille de to. Når følelsen av sinne ubevist herjer i kropp og tanker blir jeg vippet av pinnen og jeg befinner meg i en tilstand hvor jeg identifiserer meg fullt og helt med sinnets innhold.
Det var dette som skjedde, igjen og igjen, helt til jeg en dag, midt i et sinneutbrudd, kjente på maktesløshet og bare ga slipp. Det som skjedde da, var at oppmerksomheten min plutselig rettet seg mot meg selv. Når jeg rettet bevisstheten innover, var det som om det fysiske rommet ble større, slik at jeg tydeligere kunne observere egne følelser og tanker. Det kjentes som om jeg ble vippet tilbake til en stabil posisjon, hvor jeg kunne betrakte det som skjedde uten å forsøke å kontrollere det. Sinnet ble forvandlet til kroppslige energistrømmer og tanker som kom og gikk. Det var som om jeg ikke hadde behov for å påvirke noe i noen bestemt retning, for jeg ble vitne til at de sterke følelsene lever ut sin egen dynamikk.
Det denne episoden lærte meg, var at det magiske er ikke bevisstheten i seg selv, men hvordan jeg forholder meg til det som skjer i min egen kropp og sinn når jeg observerer det fra denne stabile bevisstheten. I øyeblikk hvor jeg har opplevd å betrakte mine egne tanker og følelser fra dette perspektivet, har jeg erfart en dypere innsikt og aksept for det dynamiske teateret som utspiller seg i meg selv og alt rundt meg (Maya), samtidig som min egen bevissthet hviler i en stabil upåvirka tilstand.
Denne erfaringen har dannet grunnlag for hvordan jeg forsøker å opprette stabilitet i situasjoner hvor jeg merker at min egen bevissthet blir oppslukt i egne erfaringer. Det mest effektive verktøyet jeg støtter meg på i lignende situasjoner, er å først rette oppmerksomheten på pusten for den bringer fokuset mitt tilbake til kroppen, som alltid er her og nå. Med fokus på pusten klarer jeg å skape et lite rom, som gjør det lettere å komme i kontakt med min egen bevissthet; den indre observatøren. Det er denne avstanden til situasjonen jeg står midt oppi, som skaper den stabiliteten som er avgjørende for å kunne ta bevisste valg. I en verden fylt av dynamiske prosesser utenfor min kontroll, er denne stabiliteten helt avgjørende for at jeg kan øke bevisstheten på hvordan jeg ønsker å respondere til mine omgivelser, i motsetning til ubeviste og ofte repeterende reaksjonsmønster.
Å rette oppmerksomheten på pusten er veldig nyttig, fordi den øker bevisstheten om det som skjer akkurat her og nå og dermed gir meg mulighet til å hele tiden søke tilbake til et stabilt og stille sentrum, hvor bevisstheten, på upåvirka vis, kan observerer all aktivitet i Maya.
Et eksperiment for å erfare hvor tilgjengelig vår bevissthet er
Lukk øynene, ta et par dype pust. Løft den høyre armen sakte opp, legg merke til hvordan du kan kjenne vekten av hele armen. Senk den sakte ned igjen. Fortsett å ha øynene igjen og se for deg handlingen du nettopp gjorde med armen (pause).
Hvilken del av deg observerte denne handlingen?
Det dagligdagse ordet for denne delen av oss, er Jeg – Jeg er denne bevisstheten som evner å observere det vi sanser, det vi tenker og føler fra et upåvirka sted, når den ikke er fanget i all aktiviteten som skjer i og rundt oss selv.