Tillit er en grunnleggende kraft i livet som er vanskelig å definere. Den kan oppleves solid og støttende. Lykkelige er de som kan hvile i den.
For mye tillit kan lett oppleves som naivt og kanskje litt overtroisk, men når en grunnstøtte av tillit til livet mangler hva skjer da? Blir vi harde? Lukker vi oss? Stoler vi kun på et vinglende intellekt?
Ser man på små barn er tilliten til livet total. Vi bæres fram av livet, andre og alt rundt oss. Vi vokser og overlever gjennom tillit og uten den omsorgen og støtten dør vi. Når vi omsider vokser opp, modnes og blir våre egne herrer/ gudinner blir vi naturligvis mer skeptiske til alt og andre. Vi slår oss, opplever svik, blir mer forsiktige, for smerten av å leve kan være så overveldende og paralyserende. Rullgardinen går ned, vi blir redd, stivner og kjenner lett på en mistillit til andre mennesker og livet som kan være så forbannet vanskelig å leve. Vi blir harde. Lukker hjertene våre, blir ensomme og krymper.
Livet er en uendelig vakker gave. Vi kan forbanne vår skjebne, intellekt, vårt vesen og hele vår eksistens. Allikevel er det noe som bare er, det fortsetter å eksistere uavhengig av alle våre sinnslidelser, roller, opp og nedturer, kontinuerlige endringer og ulike definisjoner vi gir oss selv. Det er og det bærer oss igjennom fødsel, ungdom, alderdom og død. Hvem vi egentlig er bak alle våre masker, fordommer, idéer og konsepter kan vi aldri vite! Men, vi kan slappe av med livet på en annen måte når vi lærer oss tillit. Tillit til en indre bevissthet som bare er. Den animerer vår subtile kropp og rastløse sinn gjennom ulike mønstre. Vi tar eierskap, holder fast i formen, egoet, identiteten vår til alt før eller senere går i stykker, endrer seg og tar nye former. Vi prøver å holde fast, men alt svinner oss hen. Foruten denne indre bevissthet av liv, som bare er. Ha tillit til det.
Verdensrommet hviler i tillit. Universet er umulig å kunne helt forstå, vi kan bare forstå oss selv gjennom våre perspektiver og begrensninger. Allikevel hviler universet i en total tillit gjennom en gjensidig tyngdekraft, ekspansjon og gravitasjon som påvirker alt og alle. Legemer og planeter som beveger seg i elliptiske baner. Alt henger sammen. I et hellig gudommelig mesterverk, eller et genialt kaos. Vi kan aldri helt forstå. Men tyngdekraften er bunnsolid, litt avhengig selvfølgelig av størrelsen på legemet eller planeten som påvirker oss.
Ja, det er noe som trekker seg sammen, en masse som kan bli blytung. Motsatsen er noe som ekspanderer gir liv, vokser spirer og gror i en evig runddans. Lys og mørke i en hellig forening. Krefter som løfter oss opp og krefter som bryter oss ned. De kreftene påvirker oss alle og på et relativt plan er det like mye kraft i hver retning. Hvilken kraft kjenner du mest tillit til? Hva vektlegger du som mest viktig i ditt liv?
Selv om livet gjør vondt og vi kræsjer inn og ut av ulike objekter, følelser og relasjoner, er det noe som ekspanderer, vil leve og åpner oss til nye innsikter der våre perspektiver modnes og vi kan romme dette livet. Kommer det fra tilliten vi gjenopplever og lærer oss å bygge opp til hverandre?
Du må selv velge hvem, hva og hvordan du vil bruke denne gaven av tillit som bærer oss gjennom livet. Kan du romme den å vakre menneske, så tror jeg lyset vil skinne litt klarere i våre hjerter. Det vil definitivt kaste et nytt lys over våre mørke sinn.
Mørket er egentlig ingenting. Det er bare et fravær av lys. Fravær av lys er definitivt mørke, men bare midlertidig til lyset kommer. Da må det vike. Ha tillit til det. Oṃ
Comments