I studiet av «Kroppen holder Regnskap» (Bessel van der Kolk) blir vi alle bevist de dype spor i hjernen som preger vår bevissthet, tilstedeværelse og reaksjonsmønstre. Det er vondt, ubehagelig og til tider dypt frustrerende å møte vår egen dysfunksjonalitet, men har man først begynt denne reisen så er det kun større klarhet og bevisstgjøring rundt vår egen iboende dissonans som gir lindring på lang sikt.
Dette er en stegvis prosess og for noen går det raskt, men ting tar tid og det å møte vår egen sårbarhet og utilstrekkelighet er ikke knirkefritt. Å leve med en indre uro, angst og en kropp i alarmberedskap har for noen blitt en del av hverdagen. Noen har tatt dårlige valg i søken etter lindring, eller helt enkelt bare prøvd å flykte. Uansett, har vi alle blitt klar over at det eneste som hjelper på lang sikt er å snakke om det. Få det opp i dagen og se at vi er noe mer enn bare vår fortid. For å bedre forstå dette gir Van der Kolk en tydelig beskrivelse av hjernens funksjonalitet og dette er temaet for ukas innlegg.
Hjernen vår er designet for å trygge vår overlevelse. Det gjør den ved å varsle oss om potensielle trusler/ farer gjennom å reagere. Dette skal hjelpe kroppen å reagere, men ved opplevelsen av traumer kan i midlertidig hele nervesystemet vårt endre seg, inkludert vår evne til å oppfatte og tolke farer og trusler.
For å bedre forstå effekten av traumer på hjernen, synliggjøre Van der Kolk de to hovedkomponentene i hjernen, nemlig vår rasjonelle hjerne og vår emosjonelle hjerne. Vår emosjonelle hjerne styrer fysiologien vår og identifiserer farefulle objekter. Den styrer vår grunnleggende følelse av trygghet, lyst, appetitt og mer. Den består av to deler: det limbiske systemet og selve reptilhjernen. Dette er de eldste delene av hjernen vår.
Den mest primitive delen av vår emosjonelle hjerne er reptilhjernen. Den er ansvarlig for våre grunnleggende handlinger som å spise, sove og å registrere smerte.
Rett over reptilhjernen er den nest eldste delen, det limbiske systemet (følelser og basis instinkter for å overleve), også kjent som pattedyrhjernen. Dette limbiske systemet (emosjonelle hjernen) er selve setet for våre følelser og hva som overvåker fare. Her bestemmes også hva som er farlig eller lystbetont. Den tolker og bestemmer hva som er, og ikke minst, hva som er viktig for å overleve.
Over vår emosjonelle hjerne er vår rasjonelle hjerne. Dette er selve sentralen for hva som hjelper oss å forstå verden. Vår rasjonelle hjerne – neocortex – er den yngste delen av hjernen vår og opptar omtrent 30 % av den. Den inkluderer vår pre-frontale cortex (Se den rasjonelle hjernen som et lag utenfor den emosjonelle hjernen).
Våre pre-frontale lober er stedet hvor vi bruker språk, og hjelper oss i å engasjere oss i abstrakt tankevirksomhet, kreativitet, ta rasjonelle beslutninger og utvikle empati ovenfor andre. Som sagt over er hjernen vår er sammensatt av to hoveddeler: den emosjonelle hjernen (limbiske systemet og reptilhjernen), og den rasjonelle hjernen (Se for deg et lag på toppen av den limbiske og reptilhjernen).
Det interessante er hvordan disse to hjernene jobber sammen og hjelper oss å forstå og navigere i den verden vi befinner oss i. Van der Kolk beskriver også tre andre hjerneregioner som er viktige i denne prosessen.
Kort oppsummert, kan man si vår hjerne består av tre kommandosentraler som prosesser informasjon: 1) thalamus, 2) amygdala og 3) prefrontal cortex. Vår thalamus, også kjent som kokken tar alle perseptuelle input og omgjør dem til en sammenhengende opplevelse. Vår amygdala, også kjent som røykdetektoren: oppdager potensielle trusler og bestemmer instinktivt hvordan vi reagerer og hva som er viktig for vår overlevelse. Vår pre-frontale cortex, også kalt vakttårnet, skiller reelle trusler fra falske alarmer og hjelper oss å reagere passende. (Se Thalamus som en liten bønne i midten, amygdala et lite jur under, og den prefrontale cortex som det fremre laget av hjernen).
Når potensiell fare oppstår, sender thalamus (den lille bønnen) informasjon raskt i to retninger. Til amygdalaog til vår prefrontale cortex.
Amygdala (røykvarsleren) mottar denne informasjonen før vår prefrontale cortex (selve vakttårnet). Når vår amygdala oppdager en potensiell trussel, vil den umiddelbart be hypothalamus (lokalisert mellom thalamus og amygdala) som ligger på hjernestammen vår, om å skille ut stresshormoner. Ergo er det vår amygdala som avgjør om innkommende informasjon er livstruende eller ikke, selv før vi er bevisst om det, eller oppdager faren.
Det er viktig å merke seg at så lenge du ikke er for overveldet eller opprørt, vil vakttårnet ditt gå inn og bestemme for deg hvordan du skal oppføre deg basert på (impulsene fra amygdala) om trusselen er virkelig eller ikke. Denne røykvarsleren vår (amygdala) er normalt ganske god til å avgjøre hva som er faretruende eller ikke, med mindre vi har vært utsatt for traumer.
Dette er selve kjernen i Vand der Kolks forskning: Det er selve traumene som demper vår forbindelse mellom røykvarsleren og vakttårnet, og dette resulterer i at vår hjerne svekkes i evnen til å kunne skille og bestemme mellom hvilke trusler som er reelle og ikke. Noe som resulterer at man alltid går rundt i alarmberedskap.
Prøv å forestille deg dette: Vår røykvarsler kan oppdage røyk, men den kan ikke vite med sikkerhet om det er fra en brann eller en grill med mindre vakttårnet blir involvert. Dette betyr at den limbiske delen av hjernen vil frigjøre stresshormoner selv når det ikke er noen reell trussel eller fare, og presser kroppen inn i en tilstand av alarmberedskap (fight-or-flight mode). For traumatiserte individer er det derfor eksepsjonelt viktig å lære seg arbeidet med å omprogrammere hjernen fra å begrense feiltolkningene av de ulike trusler den opplever fra vår amygdala (alarmsentral) som allerede er overaktivert grunnet impacten fra traumer.
Dette er akkurat hva som utforskes i senere kapitler. Nemlig, hvordan traumer kan forstyrre kommunikasjonen mellom den prefrontale cortex og amygdala, og setter kroppen i alarmberedskap.
Kort sammendrag fra denne delen kan oppsummeres som følger:
Traumer har en avgjørende påvirkning på hvordan kroppen vår og hjernen omprogrammeres og overreagerer på potensielle trusler og farer. Videre har hjernen vår to hovedkomponenter, den emosjonelle hjernen og den rasjonelle hjernen. Avslutningsvis er det også effekten av traumer som fører til at vår amygdala blir dysfunksjonell og overreagerer på potensielle trusler og går inn i en konstant alarmberedskap.
Comments