Jeg husker når jeg kom i programmet anonyme narkomane, da viste jeg ikke hva et åndelig prinsipp er. Nå vet jeg, ærlighet er et åndelig prinsipp. Eller som vi i BITR kaller det, en grunnstein. En byggestein til å bygge livet sitt på. For hvordan går det om man bygger livet sitt på uærlighet? Man blir fanget i sitt eget nett av løgner, man vet ikke selv lenger hva som er sant eller ekte? Man blir forvirret, uklar, ustødig.
Noen ganger kan man få et valg, man kan velge å være ærlig eller å la det være. Uten noen umiddelbare konsekvenser. Et eksempel, jeg var innlagt i rusbehandling. Jeg hadde hatt en sprekk og var på skjerming på mitt rom. Inn dit fikk jeg smuglet noen piller, som jeg tok. Jeg tok også å injiserte amfetamin uten at noen viste det på rommet mitt. Når jeg tenker på det i dag er det helt uvirkleig, jeg var så syk. I dag når jeg selv jobber på en rusinstitusjon, er det galskap å tenke på å ta med rus innpå avdelingen, at jeg gjorde det!!! Uansett, det var en samling ang. flere på huset som hadde ruset seg og vi fikk muligheten til å komme clean. Jeg viste at jeg var tatt i å ruse meg, men ingen viste hva jeg hadde gjort på rommet mitt. Jeg satt der og vurderte å ikke si noe. Hvorfor i helvete skulle jeg si det høyt? Når jeg lett kunne slippe unna med det?
Men så sa jeg det. Jeg var ærlig og sa det som det var. Jeg hadde ruset meg på huset. Jeg fikk tilbakemeldinger på dette. Husker ikke disse. Men jeg husker følelsen av lettelse. Lettelse av å bli kvitt dette vonde, hemmelige, såret inni meg. Det ville ikke gjort noen forskjell for de andre om jeg sa det eller ikke, de ville ikke vist. Men den forskjellen det gjorde inne i meg betydde alt! Å være ærlig- å komme clean med det man har inni seg- er som å få løftet en byrde av skuldrene, er en indre ekspansjon som gjør at jeg føler meg lettere i kroppen, jeg er fri. Jeg flyr av sted med lette steg. Hvis man lever ærlig, kan ingen ta meg! Jeg er usårlig! Jeg lever i takt med min sannhet og folk kan si hva de vil, men jeg vet. Det motsatte er tungt og vondt å bære på. Det gjør at jeg krymper sammen, blir liten og låst fast. Stegene er tunge å gå, man er redd for å bli avslørt. Man bærer med seg en usikkerhet, en utrygghet.
Nå forsøker jeg så godt jeg kan å leve ærlig, si min sannhet, å leve i tråd med åndelige prinsipper. Kan være en hvit løgn her og der, men som regel med gode intensjoner bak. Dette gjør at jeg føler at jeg står stødig i meg selv, og jeg er trygg. Så her for en stund siden var det en rusavhengig som var innlagt på avdelingen der jeg jobber, som sa til flere ansatte at jeg ruset meg. At jeg var i aktiv rus. Huff og huff så ubehagelig. Jeg kjente iskalde følelser gå nedover ryggen min. Hva tror folk nå? Jeg tok grep og ringte min sjef og sa det som det var, nå går det rykter om at jeg ruser meg, og det er ikke sant. Ikke no problem, sier hun. Det vet jeg. Puhj, en lettelse. Jeg blir trodd, jeg har ingenting å frykte, de kan ikke skade meg. Jeg står stødig. Jeg er ærlig og lever et sannferdig liv. Folk kan si hva de vil og prøve å skade meg, men det går ikke. Jeg trenger ikke være redd. Jeg er fri fra løgner og hemmeligheter og giftige mennesker. Jeg praktiserer satya- den andre grunnstenen i patanjalis yamas og niyamas.
