Jeg viste ikke helt hvor jeg skulle begynne - det er så mange vinkler å se empati fra - så jeg valgte å støtte meg litt på yogafilosofien og min egen erfaring med dette temaet.
Yoga minner oss om at den mest grunnleggende årsaken til vår lidelse er basert på vår fundamental uvitenhet (Avidyā) om hvem vi egentlig er. For det mest elementære med oss mennesker er at vi på et dypt plan egentlig bare ønsker å bli forstått og verdsatt for den vi er. Utfordringen er at vi ikke alltid erfarer det å bli møtt med forståelse og aksept, noe som får oss til å begynne å tilpasse oss og søke etter andre måter å få anerkjennelse på. Uansett hvilken form dette tar, så vil vi alltid ende opp med en følelse av utilstrekkelighet– at det aldri blir helt nok! Vi mister til slutt kontakten med hvem vi egentlig er, fordi vi har tillagt oss så mange forskjellige roller og egenskaper som vi identifiserer oss med. En buddhist sa en gang at den største sykdommen er hjemlengsel – dette er en eksistensiell lengsel som mange kjenner som et tomrom i livet uten å helt forstå hva de savner – lengselen til å komme hjem til og føle tilhørighet med seg selv.
Utgangspunktet for denne søken etter ytre anerkjennelse er vår grunnleggende følelse av at det alltid mangler noe – at vi ikke er helt nok i oss selv. Dette oppstår ikke i et vakuum, men som resultat av den kulturen vi lever i og som påvirker oss fra alle hold. Resultatet er at vi ofte dømmer oss selv og andre ut ifra samfunnets kriterier for suksess og lykke.
Noe av det viktigste, yogaen har lært meg er at ingen andre kan gjøre praksisen for meg og at all praksis handler om å begynne med meg selv. I søken på å forstå empati, tror jeg også at det er viktig å først utforske hvilken empati vi har for oss selv?
Vi forstår alltid andre mennesker på bakgrunn av vårt eget erfaringsgrunnlag. Når vi ikke evner å sette oss inn i andres situasjon, så tror jeg det kan handler om at vi mangler evnen til å kjenne det igjen i oss selv. Når det gjelder evnen til å kjenne på empati, er min erfaring at den empatien jeg makter å ha for andre, henger nøye sammen med den empatien jeg har for meg selv.
Så spørsmålet er hvordan kan vi begynne å akseptere oss selv på en måte som gjør at vi også blir tilgjengelige for andre?
Yogafilosofien viser oss hvordan vi kan finne tilbake til vår egentlige indre natur, som nettopp er den delen (den observerende bevisstheten Purusha) som er lik og forener oss som mennesker. Den praksisen som har hjulpet meg mest i denne prosessen er å møte alle tanker og følelser som de er, uten å forsøke å forandre noe. Min erfaring er at dette er en så krevende praksis at vi trenger å gjøre det med omsorg og varme (empati) for å kunne omfavne de sidene vi ikke liker så godt med oss selv og andre.
Når vi klarer å møte oss selv med mer omsorg, så blir vi litt mer tolerant og mindre kritisk til andre også. Når vi i motsatt tilfelle er kritisk til oss selv, så blir vi både mer skeptisk og dømmende mot andre.
Som mennesker er vi helt avhengig av hverandre og min erfaring er at det er lettere å søke kontakt med andre når jeg er tryggere på meg selv. Vi har kanskje alle erfart det motsatte, hvor fort vi trekker oss unna andre, når vi ikke har det bra.
Det å øve seg på å bli venn med seg selv, bidrar til at vi lettere kan romme og møte andre på en mer empatisk måte også.
Egen erfaring
Før tenkte jeg alltid at empati handlet om noe jeg burde være mot andre.
Snill og forståelsesfull og en følelse av å hjelpe andre - til og med å finne løsninger.
Jeg tror den erfaringen som har lært meg mest om empati, er da en av mine aller nærmeste ble alvorlig deprimert for noen år siden.
Da ble jeg virkelig utfordret på min egen følelse av hjelpeløshet – det å ikke strekke til, ikke kunne forstå og ikke kunne hjelpe den jeg var mest glad i til å få det noe som helst bedre.
I begynnelsen forsøkte jeg alt mulig og kom med mange forslag om ditt og datt.
Jeg kjente på frustrasjon og maktesløshet og det eneste jeg ville var å dra vedkommende vekk fra mørket. Jeg kjente etter hvert at ingenting nyttet.
Jeg begynte å legge merke til i min egne yogapraksis at det var blitt utfordrende å puste, fordi musklene i brystet og halsen var helt fastlåst.
Det var faktisk ikke før jeg innså hvor intenst jeg ønsket at denne depresjonen skulle ta slutt, at jeg forstod at alt jeg gjorde bare var en flukt fra situasjonen slik den egentlig var for oss begge..
Det var ikke før jeg begynte å ikke ville noe, ikke finne på noe smart, ikke forsøke å skape en lettere stemning, at jeg merket at jeg selv begynte å puste igjen.
I stedet for å hele tiden lure på hva jeg kunne gjøre for denne personen, begynte jeg å legge merke til hva som skjedde med meg selv og hvordan jeg kunne støtte meg selv når jeg ble redd for å ikke strekke til.
Når jeg ble mer oppmerksom på min egen kropp, kunne jeg regulere meg selv og finne mer trygghet og ro til å romme den uvisse situasjonen som vi begge kjente på.
Jeg merket at jeg gikk fra å ha et ensidig fokus på den andre til å tørre å anerkjenne hvor sårbar jeg selv ble i denne situasjon, som føltes helt utenfor min kontroll.
Når jeg kunne romme min egen hjelpeløshet, kunne jeg begynne å romme den uforutsigbare situasjonen slik den egentlig var for oss begge.
Når jeg sluttet å lete etter en løsning, kunne jeg begynne å puste igjen og det var først da jeg virkelig kunne begynne å lytte og være en støtte for denne personen.
Et ordtak som ble veldig tydelig for meg gjennom denne erfaringen er at "Det er mye hjelpeløshet i hjelpsomhet."
Innsikt fra denne erfaringen
Empati handler ikke om å gi råd eller foreslå en løsning.
Empati handler om å lytte mer med kroppen enn med hodet.
Empati er det motsatte av å synes synd på og handler mer om en ordløs kroppslig erkjennelse av hvordan andre har det.
Vi lytter uten agenda og med hjerte til både den andre og oss selv.
Det lyttende ordløse nærværet kan bety så mye mer enn ord.
Empati er en øvelse i å åpne opp og akseptere alle delene av seg selv.
Når vi kan romme vår egen frykt og smerte, utvider vi våre evner til å tåle andre sin smerte.
