Vi koser oss med Nyttårsfestival på Nøsen. Over 80 pers fra hele Norge er på besøk og bi trenger yoga, fordyper oss i våre grunnsteiner, danser samba, lærer litt om være sår. Står litt på ski, kjører litt snøscooter, spiser god mat og hygger oss sammen. I kveld byr deltagerne også på konsert, men hva passer vel bedre nå enn å introdusere en av våre grunnsteiner. Å tørre å hengi seg til livet! Dette er hva May-Rita, en av våre dyktigste lærere og mentorer i BITR skriver:
Å kunne gi seg selv helt over. Å kunne kjempe for noe større enn seg selv. Å kunne ha tillit til prossessen i livet. At alt har en mening , at det er en årsak til at vi er der vi er.
Hva som er større enn meg selv vet jeg jo egentlig ikke så mye om, men jeg vet at det kan kjennes langt inn i hjerterota. En stille bekreftelse på at noe er i gjæring. At noe vokser. Går framover. At gleden skapes i det øyeblikket. At i disse øyeblikkene av glede og vekst er det mennesker som kommer meg i møte. Som kommer meg nærmere. Vi kommer sammen i et slags fellses forståelse. I en sårbarhet. For vi må være sårbare , modige , åpne for hva som vi ikke vet, og som i dette møtet, i dette øyeblikket blir det som jeg anser som større enn oss.
Større fordi det tar oss i en retning av utvikling. Utvikling av oss som mennesker, som individer. Individer som knytter oss sammen i ett felleskap. Ett oss. Ett vi.
Å kunne hengi seg over til dette øyeblikket, til dette oss- dette øyeblikket kan bestå av helt stillhet. Eller intens prat- der vi prater i munnen på hverandre. Bare vi aktivt lytter. Aldri glemme å lytte. Lytte med hjertet, lytte med hele kroppen. Hva ligger bak? Hva ligger i mellom. I mellomrommet. I rommet. I alle rommene som vi rommer.
Hengivelse handler for meg om å gi meg over til deg. Kunne aldri bare vært meg uten deg. Jeg vil alltid være der for deg. Ut fra det tar jeg det for gitt at du er med meg. Og at vi finner ut av det. Hvordan vi skal forandre verden finner vi ut av . For vi forandrer oss sammen i alle disse øyeblikkene hvor vi er hengitt hverandre. Der vi vokser som mennesker, sammen som individer . Som du og jeg og oss og vi. Vakkert er det. Selv om det til tider gjør vondt langt inni hjerterota, i rommet der sjelen bor. Vondt og vakkert er det å vokse.
Hvor kommer vi i fra? Hva er meningen med livet?
Hvor kommer vi i fra? Hva er meningen med livet? Hva skjer når du har mistet troen på deg selv og livet? NÅR DU HAR NÅDD BUNEN og egentlig bare vil dø. Når du føler deg helt alene?
Når du tenker at sjelen din har forlatt deg, og du aner ikke hvordan, eller hva. Det eneste du sitter igjen med er at livet er full av dritt og menneskene rundt deg gjør deg sliten.
Google sier at hengivelse handler om sex og pakt med djevelsen. Wikipeida nevner så vidt Bakti Yoga. En av tre veier for å frelse sjelen. Veien med Gud. Da heller jeg mot bhakti Yoga. Jeg velger meg bhakti Yoga. Selv om jeg vet at googles definisjon er like sann. Jeg har hatt en pakt med djevelen og har vært blindet av sansene i sex og dop. Jeg elsket det høyt en gang. Det var enkelt og flott dengang da. Tilfredstileslen. Kjenner en dyp sorg i hjertet. Nesten kvalm. Flau. Skamfull. Og jeg mistet meg selv helt. Menneskene rundt meg ble jeg sliten av , og jeg ville bare dø.
Så jeg velger å leve, og med mine handlinger hengi meg til noe som er større enn meg selv. Og for meg er det største den gnisten jeg kjenner i hjertet når vi skaper øyeblikk av stillhet, av ren nærvær, av samhold. Når vi skaper magi sammen. Når vi vokser og kjenner gleden av hverandre. Når vi hver for oss handler sånn at vi sammen kan leve og aldri slutte å overraske oss selv og andre. At vi får til det umulige. At vi heier på det som er anderledes. At vi heier på respekt og forståelse. At vi heier på kjærligheten. At vi drar med oss de som falt utenfor de som falt ifra. FORDI VI SELV STO UTENFOR.
Så får det være at demones spill ulmer i kulissene, og til tider tar meg ut og vekk fra det som er viktig. At timene gikk på facebook eller intsagram. Spiller meg ut i min søken etter mening etter svar . På hvem jeg er og hva meningen er. Hva holder oss sammen. Hva er det som skal inspirværere meg. Søker etter gnisten i hjertet. Den sanne gleden. Men sporer av. Ofte. Daglig. Om jeg ikke passer på. Om jeg klarer å balansere ut det destruktive. Inntrykkene som i bunn og uten tvil gjør meg tom. Gjør meningen med min eksistens til intet. Om jeg kan handle sånn at jeg kan være der for deg når du trenger mitt nærvær.
Oppsøke det som gir ekte opplevelser . Som gir frie tanker. Som gir kraft. Rive seg ut av vanene, tiltrekningen av det som er tamt og smakløst. SOM ER FAKE. Oppsøke det enkle, det som er stille. DET SOM ER SANT.
Å hva er sannhet? Hvor kommer sannheten fra? Hva er Gud? Og er det gud som binder oss sammen? I mellom rommene. I mellom oss. I mellom oss og naturen. Vannet vi drikker. LUFTA VI PUSTER . I mellom natt og mellom dag. Lyset og mørket. Skyggene. Er det der vi finner svarene. ER DET DER SANNHETEN FINNES? Hvordan kjennes det å være meg på hengivelsens vei? På hjertets og sjelens vei. Aktive valg om å gjøre godt og være god. Gjenkjenne hva som er frykt ,sjalusi og begjær. Forskjell på meg, karre til meg, sette mine behov på topp. Kunne erkjenne mine primitive drifter. Selvfølgelig har vi begjær og lyst. Og kanskje har vi ikke lyst i det hele tatt. Vil bare følge strømmen. Vil bare gi faen. VIL IKKE BRY meg.
I hengivelsen vei er mitt ansvar å aktivt lete og tilrettelegge for gleden. I gjennom kjærligheten. KJÆRLIGHETEN TIL DET JEG SETTER SOM NOE HØYERE ENN MEG SELV. Til deg og til meg som er oss og vi. TIL DEN KRAFTEN VI sammen besitter. Som en billedhugger skjærer vekk lag av materiale, skalerer vi vekk forstyrrelsene mellom oss. Til vi står igjen med det som er ekte og sant. Når vi kan være fullstendig åpne. Og da mener jeg åpen. 100 prosent. Den Veien. Den veien vil jeg gå. Den vil jeg kjempe for.
