Fellesskap – sett fra innsiden - av Erik Schancke

Jeg har tenkt en del på hva fellesskap egentlig er. Ikke slik vi ofte snakker om det, overordnet og fint formulert, men hvordan det faktisk oppleves når det er ekte.

For meg ble det tydelig på et ganske uventet sted – på innsiden. I fengsel er det lite fasade. Ting blir mer direkte, mer ærlig, og på mange måter mer nakent. Det som overrasket meg, var at for de som faktisk tør å stå i det, oppstår det noe varmt. Et fellesskap som ikke handler om hva du har fått til eller hvem du er utad, men om noe enklere: at man ser hverandre.

Jeg så hvordan de svakeste ofte ble tatt vare på, og hvordan de sterkeste – de som tok mest plass – ble justert av fellesskapet. Ikke gjennom regler, men gjennom relasjoner. Det gjorde inntrykk. Og det fikk meg til å tenke at fellesskap kanskje alltid starter det samme stedet: med sårbarhet.

Hvis ingen gir noe av seg selv, blir det heller ikke noe fellesskap. Da blir vi bare mennesker ved siden av hverandre. Samtidig er det nettopp dette som er vanskelig. Hvor mye tør man egentlig å gi?

Jeg merker det på meg selv. Jeg slipper ikke alle inn, og hvis jeg skal være ærlig, handler det ikke først og fremst om soningen. Det handler kanskje mer om tiden før. Jeg har vært i miljøer der man lærer seg å være på vakt, der ikke alle vil deg vel. Da bygger man en slags beskyttelse, og den sitter igjen. Jeg tror mange kjenner seg igjen i det – at det er noe i oss som holder igjen, selv når vi egentlig ønsker fellesskap.

Og da blir spørsmålet konkret: Hva er det som faktisk står i veien? For hvis vi ikke forstår det, blir fellesskap noe vi snakker om, ikke noe vi bygger.

Vi snakker også om tilknytning. Noen relasjoner bygger oss opp, andre trekker oss ned. Positive og negative koblinger. Ekte fellesskap kjennetegnes kanskje først og fremst av at du blir litt mer deg selv der, ikke mindre.

Så er det dette med utenforskap. Det er kanskje det tydeligste motstykket. Jeg har møtt mange som opplever at de ikke helt hører hjemme noe sted – verken inne eller ute. Det er en følelse mange av oss som har sonet eller soner kjenner på hver dag. Det er en ensom plass å være. Og da blir fellesskap ikke bare noe hyggelig, men noe nødvendig.

Jeg kom til å tenke på et dikt av Haldis Moren Vesaas, «Den inste grind». Der skriver hun at den som vil inn til den innerste grinden, må gå alene. Men inne i den grinden er det du selv som rår.

Det treffer noe viktig. At vi alle har en slags indre grense, en grind, og at fellesskap egentlig starter der. Ikke med alle andre, men med om vi selv tør å åpne litt av den. For det er først innenfor den at noe kan skje – tillit, endring, fellesskap.

Så kanskje handler det ikke om å slippe alle inn, men om å slippe noen inn. Og om å tørre å gi litt mer av seg selv enn det som føles helt komfortabelt.

For fellesskap er ikke noe vi får. Det er noe vi skaper, sammen.