«Medavhengig»! Jeg smaker på ordet. Det har jeg gjort før også, men det er lenge siden. Jeg blir fortsatt litt forbannet når jeg kjenner på det, fordi jeg Kjempet så hardt lMOT denne voldsomme ustoppelige avhengigheten. Tornadoen som rev med seg alt på sin vei.
HANS avhengighet. Ikke min. Jeg sto inni tornadoen, og forsøkte å stoppe den. Stoppe han, redde han, hjelpe han, forandre han. Samtidig som jeg destruerte meg selv. Sakte, men sikkert.
Til slutt måtte jeg slippe.
Da meldte den dårlige samvittigheten seg. Både fordi jeg slapp han inn i avgrunnen, og fordi jeg ikke hadde gjort det før! Etter 10 år, hadde jeg en jente i hver hånd, og var temmelig ute av balanse. Tornadoen på utsiden var borte, men den på innsiden var like sterk.
Jeg stengte av alle følelser. Bare dårlig samvittighet og sinne ble værende. Jeg ble en stein. Det var uutholdelig, og det førte til at jeg søkte sterkt. Det må være noe mer!?
Så dukket tanken på Yoga opp (jeg hadde litt kjennskap). Tro om det ville hjelpe meg? Jeg startet samme kveld, og spiralen snudde umiddelbart. (Prøver å ikke bli helt halleluja nå).
Allerede etter første klasse kjente jeg meg klarere og med en ny spire i hjertet. Håp og glede. Jeg hadde KONTAKT.
Jeg stupte inn i Yogapraksis full av nysgjerrighet, og sakte men sikkert vokste livsgnist og følelser tilbake i den indre hagen.Jeg ble glad i andre mennesker igjen.
Yogapraksis er for meg i dag, den høyeste formen for egenkjærlighet.
· Der lærer jeg å gi meg selv de restriksjonene jeg trenger for å ha god samvittighet.
· Der lærer jeg å akseptere hvordan det oppleves i kropp og sinn, akkurat nå.
· Dit kan jeg hente meg tilbake hver gang jeg mister sporet. (Det er alltid en seier)
· Der lærer jeg å huske å sjekke pusten, når det oppstår ytre omstendigheter som er stressende.
· Der lærer jeg å slippe kontrollen. (Tornadoen), slik at jeg passer på meg selv, og feier for min egen dør. Slik at jeg kan VÆRE der for andre.
· Sist men ikke minst, lærer Yoga meg kjærlighet, omtanke og tilgivelse for meg selv og andre mennesker, samt en ydmykhet FOR, og en urokkelig trygghet I, Det som er større enn «meg selv».
Ei av jentene mine sa til meg på et tidspunkt; «Etter at du begynte med yoga, så er du mye gladere og snillere mamma. Fortsett med det».
Jeg håper også jentene mine finner Yogapraksisen, slik at de lettere styrer unna skjær i livet. Om skuta allikevel går på grunn, så kan de med hjelp av Yoga, bygge seg opp igjen.
Om det mot formodning skulle komme en tornado, Så er det bare å søke tilflukt i midten og finne pusten.
Til slutt må jeg allikevel innrømme at jeg til tider får slengt etter meg;
«Vær litt Yogisk nå mamma! Practise what you preach» !!!
Så jeg fortsetter, å både snuble og øve..... Namaste ❤