Hva vil det si å være et stabilt menneske? Da ser jeg for meg en som står støtt som et fjell i en hver situasjon, trygg og stødig og aldri lar seg vippe av pinnen. Men finnes det menneske, som ikke lar seg påvirke av andres synspunkt, meninger og handlinger, eller av situasjoner man havner opp i, eller egne følelser og tanker. Og vil man egentlig være det menneske? For livet er vel akkurat det, opplevelser og erfaringer som setter sitt preg på hvem vi er, som gir oss både utfordringer og fine opplevelser som vi tar med oss og lærer noe av. Men er det kanskje evnen til å reise seg etter man har havna i ubalanse av en situasjon som er det som er et stabilt menneske?
Stabilitet defineres i mekanikken som «hvor stor kraft som må til for å få et legeme ut av likevektsposisjon. Stabilitet har med stødighet og likevekt å gjøre. I skipsindustrien er flytestabilitet svært viktig. Stabilitet innen dette feltet er ofte definert som et fartøys evne til å rette seg opp etter krengning». Det er altså evnen båten har til å rette seg opp igjen etter å ha vært i ubalanse.
Nå ser jeg for meg denne stødige personen som en seilbåt hvor båten ligger rett og masta står rett opp i været. Så blir det uvær og store bølger, og båten vaier og krenger og masta er på vei ned. Noen ganger bare litt og andre ganger så mye at den nesten treffer vannet. Uværet kan være kjapt forbigående, eller det kan være en stor storm som varer lenge. Men når uværet eller stormen er over og vinden og sjøen roer seg, så beveger båten seg rolig opp og masta kommer til senter igjen og man kan seile trygt inn til havn.
Kanskje det er sånn med oss mennesker også, at det er flytestabiliteten vår, evnen vår til å rette oss opp igjen etter vi har vært i ubalanse, som forteller hvor stødige vi er…
Men hvorfor er det sånn at noen kommer seg fint og stødig opp til senter igjen etter uværet, mens andre kanskje aldri kommer seg opp igjen. Er det i genene, eller er det fra miljø, oppvekst, traumer og sår? Jeg tror kanskje det er begge deler. Jeg tror noen naturlig har en større evne til å reise seg, men jeg tror også det går an å trene opp en større stødighet. Finne noe i livet som du kjenner fører deg tilbake til senter, og gjøre den tingen jevnlig. Minne kroppen og hode på at «det er her jeg kan og vil være».
For min egen del har yogaen vært og er det som hjelper meg kjappere tilbake i balanse, og også holder meg i bedre balanse. I perioder hvor jeg ikke har like mye tid på matta så merker jeg at sinnet mitt er mer vinglete. Jeg tviler mer på meg selv, jeg ser fortere mørkt på ting og jeg vippes fortere av pinnen. Yogapraksisen har også vært redningen min når jeg har falt helt ut av balanse, når masta nesten treffer vann og det kjennes ut som den ikke vil opp igjen. Da har yoga, pust og meditasjon vært mitt faste holdepunkt og min vei til å sakte men sikkert komme meg tilbake til senter og finne balanse og stødighet igjen.
Foto: Sven Andersen