top of page
  • ram148

TÅLMODIGHET 2 - vår femte grunnstein av Alexander Medin

Å være tålmodig er å tåle modighet over en lang tid, uten avbrekk og vingling. Det er krevende, å ha nok mot til å stå i motstand og tåle utfordringene som kommer. Dessverre søker vi ofte kjappe løsninger på komplekse problemstillinger. Vi vil bli lykkelige nå, tilfredsstilles fra vår indre uro og rastløshet og kjenne en glede i øyeblikket. Men gleden svinner oss hen, og vi finner ikke noe vedvarende som virkelig tilfredsstiller. Det klør i kroppen og jeg kjenner et sug, jeg vil ha noe i meg som roer systemet, men helt ærlig opplever jeg bare en runddans av opp og nedturer, som kommer og går, men ingenting består.

Tross min iboende rastløshet, vet jeg at tålmodighet gjør meg godt. Når jeg lykkes med deter det en ny portal som åpnes innvendig. Jeg får et overblikk, perspektiver og kommer nærmere en dypere livsnerve. Jeg har følt uroen, stresset, galskapen i kroppen og det er ikke noe sinnstilstand jeg ønsker å nærme meg lengre. Allikevel glipper det, livet tar så lett over og vipps, så sliter jeg, kaver og er tilbake i en forknytt hverdag og virkelighet jeg kjenner så alt for godt.

Tålmodighet gir meg en pause, et indre pusterom, jeg kjenner en varme i hjertet, en tillit til øyeblikket og en større tillit til andre. Det er et godt sted å være. Jeg blir rolig, mer fokusert og tar inn livet istedenfor å løpe fra det. Plutselig står jeg litt stødigere. Jeg slutter å vingle. Jeg blir trygg, og opplever en helt annen tilstedeværelse. Det er faktisk et veldig godt sted å være.

Allikevel kommer alltid murring tilbake, før eller senere, en slags stille før stormen opplevelse. Jeg har sagt til meg selv utallige ganger. Ikke mere stress nå, behold roen, stå stødig og så plutselig. BANG. Er det noe som smeller og jeg vippes av pinnen. Det kan være de mest trivielle ting. Noen som irriterer fletta av meg. En idiot som lager masse støy, tar null hensyn til andre og tar seg selv så høytidelig. Plutselig mister jeg det. Det lille pusterommet mellom impuls og handling blir forknytt, anspent og jeg bruser ut med mine ubalanser og irritasjoner. Jeg setter vedkommende på plass. Han skal ikke komme her og bare, .... ja, osv.

Etterpå er jeg alltid helt tom. Utrygg, usikker, flakkende og forvirret. Samme hvor mye irritasjon jeg får utløp for, kjennes det stort sett alltid helt feil å bare banke opp noen med ord eller hjerteskjærende kommentarer. For hvilken hensikt? Fordi jeg ikke håndterer min egen uro så må jeg spy den ut over andre i en frustrasjon over å ikke har ro og stabilitet i meg selv? Er det fordi jeg er så rastløst, selvopptatt og innbitt at jeg ikke klarer å fordøye øyeblikket. Jeg kommer jo til kort. Igjen og igjen. Jeg er utålmodig, irritert, blir lett forbannet og skylder på andre. Hvor tålmodig er jeg egentlig da? Kanskje er det jeg som er hele problemet?

Det kjennes i hvert fall ikke noe godt. Denne følelsen i koppen av å kave seg opp, bli forknytt og koke over innvendig. Å ta et steg tilbake derimot. Å ikke reagere, se at en utålmodig handling, leder til en negativ forvandling. Det er en viktig erkjennelse. Da går det hele litt lettere når man lærer å kjenne igjen de negative og positive impulsene som river i oss. Det gir en frihet og et nytt overblikk.

Ok jeg ser det nå. Noen ganger er det best å bare være stille. Stå støtt, puste og slippe taket. Da kommer det alltid noen nye perspektiver og jeg rommer noe mer enn mine ubalanser, drifter og flyktige behov. Jeg lærer meg faktisk å være modig, tåle det som er. Det er mye tålmodighet i det og det gjør meg sterk.

Tre øvelser i tålmodighet.

Hvordan takler du din egen tålmodighet når noen trigger deg?

Hva skjer i kropp og sinn når du ikke klarer å være tålmodig?

Hva endrer seg i deg når du klarer å praktisere og hvile i tålmodighet?


99 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page