Tillit. Det er et ord som kan føles fjernt for mange av oss. Men i ordet «tillit» ligger noe viktig – til-lit. Å legge sin lit til noe større enn seg selv, til menneskene rundt seg, til livet, til prosessen. Men kanskje aller viktigst – til seg selv.
For mange av oss har tillit vært et vanskelig tema. Kanskje har vi blitt sviktet så mange ganger at vi har lært oss å klare oss alene. Vi holder folk på avstand, leser rommet raskt, vet når vi skal forsvinne. Skepsis er en overlevelsesstrategi. Under den ligger mistilliten – formet av erfaringer, skuffelser, og kanskje svik helt fra barndommen. Det gjør vondt å ikke stole på noen. Vondt å lengte etter nærhet, men frykte sviket mer enn ensomheten.
Men vi kan lære oss noe nytt. Vi kan velge å utfordre frykten, sakte, steg for steg. Å begynne å stole på noen, tørre å være ærlig, tørre å være sårbar. Det føles skummelt. Men det kan også være veien ut av gamle mønstre.
For meg startet det med å jobbe med meg selv. Å se på frykten i øynene. Å innse at ikke alle mennesker vil meg vondt. At jeg er verdt noe – akkurat som jeg er. At jeg kan velge å stole på livet igjen.
Det er en prosess. Noen dager er tunge, gamle mønstre ligger der fortsatt. Men forskjellen er at jeg nå ser dem, og jeg lar dem ikke styre livet mitt. Jeg har lært at tillit gir meg noe mistillit aldri kunne gi – ekte forbindelser, en vei ut av ensomhet, en følelse av frihet.
Tillit krever mot. Men det gir deg en sjanse til å bygge noe nytt. Det gir deg muligheten til å gå fra fortiden – og inn i en ny fremtid.
Comments