Trygget var lenge kun et ord. En fin overskrift, som jeg visste intuitivt var viktig, men
hadde lite kjennskap til.
Det er pinlig å erkjenne hvor lite trygghet jeg har hatt i livet i en alder av 55 år. Hva er
det egentlig jeg har holdt på med? 40 år på rømmen fra meg selv?
Jeg kjenner meg litt avkledd, usikker. Samtidig vet jeg hvor grunnleggende viktig det
er med trygghet for å få orden på livet og seg selv. Jeg har kjent det inn i marg og
bein. Fraværet av trygghet og hva trygghet gjør med kropp og sinn.
Trygghet i kroppen er helt vesentlig for å lande i livet. For å finne ro, kunne falle i
søvn, slappe av, bygge relasjoner, til deg selv og andre. Utrygghet avler uro og
fremmer ubalanser i kropp og sinn. Det kan vokse til store spøkelser. Monstre som
skaper ødeleggelse og forstyrrelser. Til vi tar tak i dette grunnleggende akkord: Å
OPPLEVE OG ERFARE EN TRYGGHET I OSS SELV. Å kunne kjenne i hjertet, kropp
og sinn at vi er på plass i oss selv. Jeg kan puste, møte det som er og jeg er tilstede i
mitt eget liv.
Det gjør vondt å erkjenne min egen utrygghet. Det er skremmende å stoppe opp,
erkjenne min smerte, slutte å skylle på andre og ta større ansvar for hva jeg faktisk
tenker, føler og gjør. Ja, jeg har blitt såret i livet. Både som barn og voksen. Det blir vi alle. Noen smerter burde jeg vært foruten, men livet det skjer, har skjedd og vil skje for all framtid. Hva som er viktig er at jeg tar ansvar for hvem jeg er nå og ikke svikter meg selv. Det
hjelper lite å skylle på en krevende barndom, tapt ungdom og alle voksne som har sviktet. Jeg begynner jo selv å bli gammel. Hvor lenge skal denne utrygghetenfortsette? Er det dette jeg skal gi videre til mine barn, venner, kollegaer og selve livet?
Nei. Jeg velger å stoppe opp. Her og nå. Puste litt. Ta ansvar. Slutte med bortforklaringer. Henge meg opp i tull og tøys. Andres drama, andres utrygghet, reaksjonsmønstre og kjedereaksjoner (karma) som spinner ut av kontroll. Bare fordi denne grunnleggende tryggheten ikke er på plass. Hvem skal skape denne tryggheten om ikke jeg? Ok, jeg er usikker, jeg har brister og skavanker. Det får så være, men hvem om ikke jeg skal ta det grunnleggende ansvar å ta vare på min egen trygghet, helse og velvære?
Jo mer jeg borrer i denne materien opplever jeg hvor helende trygghet er. Hvor godt det gjør meg langt inn i hjerterota. Det er noe som slippes fri. Som en sol som stråler fra innsiden. Det gjør godt, det er varmt og det hjelper meg å oppleve en ny kjærlighet til livet, mine venner, meg selv og alt jeg kommer i kontakt med. Å kjenne på en trygghet i mellommenneskelige relasjoner gjør godt. Det åpner nye dører. Jeg er ikke lenger så trang, redd eller snever. Nye portaler åpner seg, og jeg får innblikk i nye landskap og horisonter mer berikende enn jeg kunne forestille meg. Jeg kjenner på tilhørighet, en glede av å være sammen med andre, kan møte livet friere og får en ny relasjon til meg selv. Jeg må ta vare på denne tryggheten. Omfavne den, romme den, beskytte den og passe på at jeg ikke lar ting glippe. Livet får en helt ny dimensjon når jeg er trygg.
Å fortsette i mine utrygge mønstre skaper distanse og fremmedgjøring av meg selv. Livet glipper og jeg distanserer meg eller bygger murer mot andre snarere enn å
åpne opp, slippe folk inn og sette pris på hvem de er. Jeg speiler meg selv i andre, når jeg opplever vår felles usikkerhet, de mange roller vi spiller og mønstrene som driver oss. Vi er ufullkomne som mennesker til vi finner en dypere trygghet i oss selv. Vi går rundt og venter, venter på at noen skal gi oss noe. Inspirere oss, løfte oss, frelse oss?
Det mest grunnleggende i livet får vi aldri fra andre. Vi må gi det til oss selv. Det er
vår indre perleport som åpner seg når vi velger trygghet framfor uro og finner innsikt i
oss selv snarere enn å fortsette å lete og lete, utenfor oss selv. Det er på innsiden
livet skjer, så når jeg klarer å skape trygghet i meg selv blir alt litt lettere. Livet smiler,
og jeg kan smile til andre og gi de min glede snarere enn min sorg og lidelse.
Vi er tross alt ganske like som mennesker. Det hjelper å komme i kontakt med det
grunnleggende på innsiden av oss selv, så vi endelig kan begynne å leve. Lære oss
å stå støtt i oss selv framfor å vakle. Det krever mot til å stå stødig i det man ser,
føler og observerer uten å reagere. Ser man litt klarere, blir det lettere å gjøre de
rette prioriteringene. Slutte å vingle.
Jeg kjenner igjen dette i meg selv og andre, livet som flyter fram. Alt som glipper, alt
vi mister og alt som forsvinner. Alt vi fanger, mestrer og klarer å få til. Livet det må romme alt det. Det er mørke og lys, glede og sorg, opp og nedturer. Tro, håp, mistro og svik. Følelser som går seg vill og følelser som finner veien hjem til noe trygt og godt.
Øyeblikket er skjørt, men det er alt vi har. Nå skjer livet, nå har jeg min mulighet til å
finne ut av hva som er viktig. Ikke i morgen, men nå. Jeg kan velge og aktivt bygge en
bro mot framtiden, mot livet i meg selv. Nå vet jeg også hva det vil si å finne veien hjem. Jeg har vært så lost, forvirret og utrygg det meste av livet. Det tærer meg ned og tapper meg for krefter.
Trygghet derimot, er et grunnfjell som fremmer stødighet og glede. Det åpner meg som
menneske og jeg begynner å føle meg hel. Det er vakkert, det gir mening og jeg tror mitt liv er helt avhengig av det.
Comments