top of page
  • ram148

KJÆRLIGHET - vår trettende grunnstein av Alexander Medin

Det viktigste og mest grunnleggende vi mennesker skal lære oss er kjærlighet.

Det er selve frøet og kraften til livet. Våre handlinger og virke i livet kan bli et tre som visner hen eller noe som står støtt og gir frukt for generasjoner.


Kjærligheten gjør at vi vokser, strekker oss ut av vårt skall og blir til noe større enn oss selv. Det handler om å finne en kilde av liv, en levende kraft som får blomstre, utrykke seg og dele en ubeskrivelig kilde av liv med andre. Når vi føler den, hviler i den, er i den og våger å utrykke den, da trer vi inn i en dypere sfære av liv og åpner oss som mennesker.

Hva det er kan jeg ikke definere. Men jeg har kjent så inderlig godt på kroppen og sinnet hva mangel på kjærlighet gjør med meg selv og andre. Hvordan jeg lukker meg, blir hard og tenker smålige tanker istedenfor å ta inn dette vakre livet og gjennomskue rollene og maskene jeg har bært i livets mange faser. For å bli noe, oppnå noe, være noen eller flykte fra noen.

Om vi ikke har kjærlighet er vi tomme og hule. Det er ingen klangbunn som vibrerer og gir gjenklang med det som lever. Vi blir vandrende lik, låste, stive og trangsynte på overfloden og rikdommen livet gir.

For om du har gull, makt, penger, kunnskap og status, men ingen kjærlighet er du fortsatt tom, fattig, ynkelig og stakkarslig. Kjærlighet er det største vi mennesker kan oppleve, men allikevel svikter vi igjen og igjen. Vi brister, vi fomler og bobler over med noe som bare venter på å sprekke. Istedenfor å romme og bevare.

Kanskje er det noe av problemet med mange av våre trivielle kjærlighetsbehov. Det blir byttehandler og transaksjoner mellom mennesker der man forventer definerte mål og resultater. Noe som er gitt, satt i system, styrt av forventinger. Det er et press, og kan du ikke levere på det, så til helvete med kjærligheten.

Hva om vi prøvde en annen metode å bare romme. Hvile med det som er og bygge videre på det sammen. Kjenne godt etter på kreftene som skjuler seg i hjertet. Når det vibrerer av liv, når det er stengt, når det synker, når det åpner og all forvirringen forsvinner.

For hva er det egentlig vi tviler på. Hvorfor gjør vi det så vanskelig. Skal du gi kjærlighet, eller være en som gjemmer deg for kjærligheten. Hva er du egentlig så redd for? Å føle, romme, sprudle av liv, strekke ut en hånd og la deg berøres av livet, mennesker og alt som vibrerer rundt deg av liv?

Vi er en del av den kraften. Om du vill det eller ikke så fortsetter den å leve, selv etter du dør og er visnet hen. Da er det plutselig for sent. Du går inn i en annen dimensjon og kan ikke lenger kjenne livet, kraften og dette vakre livet som vi har nå.

Hvert øyeblikk visner vi hen og er et skritt nærmere døden, det mørke, det uvisse et indre forfall.

Eller, du kan bruke øyeblikket å våkne mann. Fagre kvinne, moder jord, alt som vokser, spirer og gror, det er en del av meg. Det er selve eksistensen, et slumrende potensiale som venter på å ta plass, ta form, settes i system. Leve, vibrere og våkne. En indre oppvåkning av selve livet. En bevissthet som bare er.

Hvor lenge skal du gå å vente på det og vente på at livet skal gi deg noe? Livet skylder deg ingenting, men du skylder dette vakre livet noe; Å la din kjærlighetskraft få vokse. Gi deg hen til livet, være raus og god med alle du møter, hvile i en evighet i hvert øyeblikk og romme dette vakre livet for hva det er. Ikke å gå å vente på å få, men å gi seg hen, med klarhet, innsikt og forståelse at det er kjærligheten som gjør oss hel og uten den er vi bare vandrende lik.










203 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Комментарии


bottom of page